Av Kiri.
Korona har økt avstanden mellom oss, både fysisk og sosialt. Dette kjølige samfunnet, hvor man ikke kjenner naboen og ikke hilser på hverandre når man henter posten engang, har blitt enda kaldere. Mennesker har isolert seg selv frivillig. Noen har gjort dette i sympati ovenfor de mer sykdomsutsatte blant oss. Andre var bare autoritetstro og gjorde det fordi «myndigheter» mente det var lurt. Men denne isolasjonen har bidratt til å gjøre den sosiale kløften mellom oss enda større.
Teknologiske duppeditter har i dag nærmest blitt til fysiske forlengelser av kroppen, og er like avhengighetsskapende som narkotika. Disse elektroniske leketøyene spiser opp tiden vår, noe som gjør oss enda mer fremmed for hverandre.
Det sies at hvis man putter en frosk i vann og sakte men sikkert øker temperaturen på vannet, så blir frosken værende i vannet helt til den kokes til døde. Den gradvise separasjonen vi nå opplever blir som dette vannet, mens vi er frosken.
Det er smertefullt å se hvordan sosial distansering normaliseres. Vi oppfordres til å holde minst èn meter fysisk avstand til andre mennesker. I enkelte land, som f.eks. Australia og England, opplever små barn at de ikke lenger får leke og være nær sine beste venner. Hva gjør dette med disse barna? Vår art, Homo Sapiens, foretrekker jo nærhet og varme fra andre mennesker over mat og vann. Hva kan vi gjøre, vi som merker det stadig varmere vannet? Kan jeg bli kilden til den kontakten og medmenneskeligheten som andre så sårt behøver? Kanskje kan jeg være den første som snakker eller smiler til en annen? Kan slikt bidra til at redde mennesker der ute føler seg tryggere? Mange lever i en tilstand av konstant frykt, og tiden er kommet for å spørre meg selv hvordan jeg kan tilby den varmen alle lengter etter i stille desperasjon.
I kommentarfeltet til min og Ares Facebook-gruppe finnes det mennesker som fortsatt tror på medias covid-narrativ. De argumenterer med at de velger å tro på vitenskap, mens de i virkeligheten tilber «vitenskapisme». Dette er en religion, hvor man ukritisk dyrker pseudovitenskap. Frykten som media har matet folk med, har gjort intelligente mennesker så engstelige at de ikke evner å tenke rasjonelt lenger. Kombinasjonen av blind tillit til «autoriteter» og sensuren av kritiske stemmer, gjør at store deler av befolkningen går glipp av viktig informasjon.
Mange oppegående, smarte mennesker avviser betydningen av grådighet og korrupsjon i forbindelse med koronakrisen. De nekter for at dette kan spille en viss rolle i forbindelse med narrativet om et kjempefarlig virus. Men er det egentlig så overdrevent konspiratorisk å hevde at penger er det som får verden til å spinne rundt? Har ikke dette vært et faktum ganske lenge? Slike som meg blir kalt for konspirasjonsteoretikere når vi påpeker at ytringsfriheten nå tas fra oss bit for bit. Slike som meg blir nektet publisitet når vi skriver kritisk om offentlige institusjoner som f.eks. WHO og folkehelseinstituttet. Disse to står i ledetråd med pengesterke aktører, som utvilsomt vil tjene ennå mer på å opphause frykten i forbindelse med Covid-19.
Vi blir innbilt at det er omtanken for eldre og syke mennesker som er årsaken til at kritiske og viktige samfunnsstemmer må sensureres. Vi blir fortalt at feilinformasjon i denne sammenheng kan få alvorlige konsekvenser for disse menneskene, og at det er på grunn av menneskelig dumhet at åpen debatt rett og slett ikke kan tillates. Dette er selvfølgelig bare en dekkhistorie – en historie de ønsker at vi sluker som sushi. Gaslighting!
De forteller oss at grunnen til at hele verden er satt på «vent», er for vår egen sikkerhets skyld. At det er tryggere for alle at vi holder avstand til hverandre, jobber hjemmefra og aksepterer «den nye normalen». Media forteller om dødsfall fra Covid-19 daglig, for å minne oss på hvor skummelt dette fortsatt er. På denne måten rettferdiggjøres alle konkurser, selvmord og andre tragedier som skyldes selve «smittevernstiltakene». Disse skjebnene er noe media har påfallende lite lyst til å skrive noe om.
Hvis vi sammenligner med andre kjente dødsårsaker, dør det f.eks. 337 personer i brann hver dag. 1418 mennesker dør av influensa, mens 3792 mennesker dør i bilulykker daglig. 7671 mennesker dør av sykelig overvekt og 21 000 mennesker dør av sult. Hver dag. Likevel er det nesten ingen fokus på alle disse dødsfallene som finner sted hver eneste dag, året rundt. Har du noen gang spurt deg selv om grunnen til det? Kan det ha noe å gjøre med at det ikke finnes noen fortjeneste i å fokusere på dødsfall fra disse mer vanlige årsakene? (Jeg tror det!) Eller kan det være slik at vi ikke tenker over disse dødsfallene på samme måte, fordi de er hyppigere og derfor mindre skumle sammenlignet med «korona»? Er det slik at vi frykter korona mer, siden vi føler vi ikke har kontroll over dette viruset? «Hvem blir rammet neste gang? Kanskje blir det meg…?»
Jeg synes å kunne se at mennesker som tidligere ikke reflekterte mye over ting som dette, nå tør opp og engasjerer seg mer. De synes å være utilpass med situasjonen. Det har demret at den nye normaltilstanden det her legges opp til, vil bety et kaldere samfunn med mindre frihet for alle mennesker. Og et liv uten frihet, hva er vel det? Folk oppdager stadig mer av de skjulte, ekle effektene av smitteverntiltakene, og har blitt kritiske som følge av det. Vi er ikke fullt så autoritetstro lengre, men har blitt mer nysgjerrig og vil til bunns i hva som egentlig skjer. Dette er med på å føre oss nærmere hverandre igjen, og ingenting kunne glede meg mer. Know the truth, and the truth shall set you free!
All min kjærlighet…
————————
Jeg og Are liker å skrive for dere, men vi bruker mye av tiden vår på denne bloggen. Så hvis du finner verdi i innsatsen vår og vil støtte oss med en slant, blir vi kjempeglade. I så fall kan du sende enten via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER.
Tusen takk!
No Nonsense News 
«isolasjon» er
også et kontrollverktøy. Får man menneske til å føle at de står alene vingeklipper enhver opposisjon hos den vanlige borger… Viktig tema dette
LikerLiker
Dette er vel veien videre for Social engineering, noe som har blitt advart mot ganske lenge. Mye av det nåværende har jeg faktisk skrevet og snakket om selv for årevis siden, men det ble ansett som galskap. I hele fjor gikk jeg med følelsen av at «noe» var på vei, uten at en kunne få satt en finger på det. Ble dog ikke overrasket når det hele kom i gang, men fikk stor interesse av å se på utviklingen og også konsekvensene.
Det første som slo meg ble en sosial omveltning, grupperinger og bedrifter som ville slite. Globalt sett nå er det store omrokkeringer og det strides mye om hva som skjer med veien videre også.
For min egen del tror jeg ikke på det som mange alternative snakker om at det rakner helt for eliten. De har langsiktige planer og mange kort å spille. Et viktig moment er å luke ut motstand, og ved å igangsette scenarioer kan man overvåke trafikk og kommunikasjon for å se på hvem som er en trussel og hva slags informasjon som kan bli problematisk. Ved å studere atferden til massene kan neste steg settes inn for å skape mer friksjon og splittelse i befolkninger.
Mange skjønner viktigheten av samhold, men dette kan også være forledende. Vi kan også risikere at grupperinger av dissidenter blir ofre for events som kan desimere motstand.
Vi har en veldig slu fiende vi står ovenfor. Dette er eksperter på strategi og menneskelig atferd. En må ta hensyn til dette når man går igjennom informasjon og man må også tenke litt på hva man deler, hvor og med hvem. En del konsekvenser er allerede fremme i lyset, men det vises også at det eksperimenteres med forskjellige nivåer og dette er viktig for å innhente kunnskap.
Et viktig moment er å regne med at man er overvåket til enhver tid. Kan kalle det paranoia, men jeg tror dog det er sunt å tenke litt lenger og være litt føre var.
Vi ser en god del problemer komme for en del som deler og informerer, mens andre igjen ikke blir berørt. Dette er også interessant fordi en viss mengde og type informasjon har såpass store forskjeller.
En god del ligger under en beskyttelse, men hvordan dette virker i praksis og hvem som ser på utenfor vårt sanseapparat vites ikke. Det er veldig mange ting i sving på en gang og verden er en omfattende fase av forandring. Dette påkaller et ansvar for den enkelte, men det betyr ikke nødvendigvis at det er en rett og en gal strategi. Jeg tror vi trenger et mangfold for å lykkes samt en stor mengde individer som går sine egne veier.
Innenfor mystikkens verden nevnes det at mye av spillet er nettopp det, et spill. Og at det kun er der som distraksjon og at det faktisk ikke betyr noe for ens vei. Dypere ned i dette har vi klassifiseringer av individer som grupperes som de som skal opp, de som skal ned og de som bare er tilstede for å holde hjulene i gang for prosessen.
Antall prosent kjenner jeg ikke til, men tidvis later det til å være noe i dette.
En er på et vis på en søken etter en «familie» som ved sammenkomst skaper en sterk energi. Dette er ikke noe som gjelder alle, men som gjelder for en utvalgt gruppe. Eller for en gruppe som har valgt manifestasjon i denne tiden på dette stedet for å gjennomføre en reise for å utvikle seg sel mot et visst potensiale.
Det kan være vanskelig å tenke i disse baner om en har mye empati. Dog tror jeg at de sterke emosjoner som kommer fra dette er en guide til å foreta seg de ting som kreves for å komme dit man skal.
I mine egne studier handler dette mer om å redde seg selv enn å redde noe annet, men dette blir litt snudd på hodet for å gjøre prosessen vanskeligere.
Viktigheten av å redde seg selv handler om hva man da er kapabel til å gjøre i etterkant. Og først da vil en kunne starte en prosess som gir ringvirkninger for det kollektive.
Tidvis virker det som at mange gjør dette bakvendt og blir sittende litt fast i «redde verden» tilstanden.
Mange hint er lagt ut mange steder. Om at det ikke nødvendigvis handler om de helt store prosesser, men mer om små mellommenneskelige handlinger i det daglige som i seg selv har omfattende ringvirkninger man ikke vet noe videre om.
Kun i få tilfeller vil man kunne få innblikk i hvilket inntrykk man gir til sine omgivelser og hvordan disse påvirker livene til mange.
Dette være seg ord man bruker, ting man gjør, hvordan man ter seg osv.
Vår vei gjennom livet innebærer et enormt ansvar. Likevel trenger vi ikke være mer enn hva vi er, men vi er nødt til å gå dypere inn i dette spørsmålet og også gjøre dette for våre medmennesker.
Ved å vise en viss aksept og også våge å være sårbar og åpen kan man etablere kommunikasjon som er langt viktigere enn alskens small talk. Og dette kan være situasjoner der man møter et menneske en enkel gang i livet og dette kan være et helt avgjørende øyeblikk.
Livet er fullt av slike øyeblikk hvor vi har mulighet til å være på rett sted til rett tid. Mye av dette er guidet, om vi åpner opp for det.
LikerLiker
Nå er det jo ingen barn her i landet som blir tvunget til å ta på seg munnbind. Heller tvert i mot. Så det er jo en oppkonstruert problemstilling.
Selv opplever jeg ingen isolasjon og på nåværende tidspunkt krever de aller fleste i Norge er relativt normalt liv. Ikke helt, men tilnærmet normalt.
LikerLiker
Vi ser at munnbind har blitt implementert annensteds, og det fungerer jo ofte slik at det begynner ett sted og sprer seg deretter – blant annet hit til Norge. Det samme med vaksinetvang: dette har de implementert i skremmende mange land, og her i Norge har de drøftet dette i alle fall siden 2015. Heldigvis har de ikke fått gjennomslag for det, men denne tvangen banker stadig på døra…
LikerLiker