Om å være «service to others»…

Av Kiri.

For meg betyr det å være såkalt «service to others» blant annet å være personlig ovenfor andre. At jeg byr på meg selv på en sånn måte at andre mennesker også tør å åpne opp og dele av det aller innerste inni seg selv.

Jeg var et sjenert barn, og min sjenanse bunnet i en følelse av dyp skam. Inni meg bar jeg på følelsen av å være stygg og uverdig. Hvordan kunne det ha seg at jeg hadde utviklet denne grusomme følelsen av å være en «feilvare», og følte jeg måtte gå rundt og forsøkte skjule dette for andre?

Å gå tilbake i barndommen og forsøke huske traumatiske opplevelser kan være nyttig når vi ønsker å forstå oss selv. Når jeg tenker tilbake var det spesielt én hendelse som gjorde at jeg gikk fra å være et trygt barn til å bli veldig utrygg. Hendelsen gjorde at jeg utviklet en følelse av å være uverdig. Det var en sommerdag, og jeg var cirka 5 år gammel. Sammen med en jevngammel jente jeg vokste opp med, ble jeg tatt på fersken i å stjele bær i hagen til ei kjerring. Opprinnelig var hele hagebesøket bare vårt forsøk på å ta en snarvei, men så dukket altså disse bærene opp. Og vi nasket med oss noen.

Plutselig sto det et skummelt, sint kvinnfolk bak oss. Det var hun som bodde i huset. Jeg kan huske hvordan det gikk iskaldt nedover ryggen min, og før vi visste ordet av det så hadde hun revet av oss buksene og lagt oss over fanget sitt. Jeg husker hvordan hun slo med flathånda så det kom høye klaskelyder. Det sved og kort tid etterpå løp vi to jentene gråtende hjem til hvert vårt hus.

Det verste ved hendelsen var ikke å ha blitt kledd naken og slått av en voksen. Nei, det vondeste var at pappa ikke sa noen ting. Den konfliktskye faren min gikk ikke ned til huset til dette kvinnfolket og konfronterte henne med overgrepet hun hadde begått mot to små barn. Jeg følte at jeg ikke var betydningsfull nok til at pappa ville ta meg i forsvar.

Noe skjedde med meg den dagen, og faren min var ikke lengre den samme i mine øyne. Fra å være helten min, slik pappaer gjerne er for små jenter, ble pappa en jeg ikke lengre stolte på. Jeg utviklet en dyp følelse av uverdighet, skammet meg dypt og følte meg stygg.

Nå er det kanskje ikke noe nytt at barn bli traumatisert av voksne. Hvis det ikke er snakk om egne foreldre som gjør dette, så er det gjerne naboer, lærere, trenere eller noen andre. For meg har det vært helende bare å tørre gjennomgå på nytt de mest traumatiske opplevelsene fra barndommen min. På en måte gjorde det at jeg fant veien hjem i meg selv igjen, da jeg innså at ikke noe av dette var min skyld.

Jeg klarte til slutt å tilgi faren min for det som ble opplevd som et svik. Med det forsvant også følelsen av å være stygg og uverdig. Noen ganger er det veldig forløsende å greie å forstå…

All min kjærlighet…

Vi trenger støtte fra dere for å holde bloggen vår gående!

Are og jeg skriver og arbeider generelt for å opplyse og berike dere alle. Det er dette vi bruker mesteparten av tiden vår på, og vi gjør det med glede. Dersom dere setter pris på arbeidet vårt, vurder å støtte oss via
– nettbank, DNB-konto 05350624327 (Are Erlend Hegrand), eller
– vipps til tlf. 98 23 03 77, eller
– Paypal ved å klikke HER.

Hjertelig takk! 🙂