Et budskap som er verdt å dra fram, er en artikkel av fastlege Gisle Roksund, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin. De aller færreste av oss er klar over hva som egentlig skjer bak forhenget i vårt offentlige helsevern. Jeg snakker her om den mektige legemiddelindustrien, og dens lysømfintlige gjøren og laden. Roksund, som selv er lege og derfor har «innside-erfaring», betegner denne industrien som «en kynisk industri». Og det skulle jeg mene han gjør med rette. For å skjønne akkurat det, er det jo bare å sjekke hvilke domfellelser denne industrien har gjort seg skyldig i over årenes løp. Disse domfellelsene er et resultat av folkemord. Det finnes ingen annen måte å si det på! Og disse forbrytelsene skjer uten at det får konsekvenser for nevnte industri. Et briljant eksempel i så måte er skandalen hvor trolig millioner av mennesker måtte bøte med livet etter å ha brukt Vioxx – et medikament mot revmatiske smerter. Produsenten Merck visste at dette medikamentet ville forårsake hjerteinfarkt hos en urovekkende andel av brukerne, men holdt helt kjeft om det. Grunnen til at forbrytelser som dette ikke får konsekvenser, er i stor grad å finne i legemiddelgigantenes enorme pengesekk. Alt kan som kjent kjøpes for den rette sum, også unnlatelse og stillhet. Noe vi i dag har plenty av evidens for å kunne hevde.
Roksund skriver om hvordan de internasjonale legemiddel-konsernene har jukset med- og forfalsket forskningen, slik at sannsynligheten har økt for at konsernets egne medisiner skal selge bedre enn konkurrentenes. På dette viset hauses positive resultater opp, mens negative resultater dysses ned, i en forskning som ofte er så elendig og manipulert, at det ikke lengre kan kalles vitenskapelig. Dette er for øvrig noe den kjente engelske legen Ben Goldacre skrev om i sin legendariske bok, «Bad Pharma», i 2008.
Legemiddelkonsernene bruker gjerne enorme sponsormidler til å binde seg til leger og pasientorganisasjoner. Gjennom lobbyvirksomhet har denne industrien påvirket og influert utformingen av retningslinjene for medisinsk utredning og behandling. Denne lobbyvirksomheten har bl.a. bestått i å lønne de samme legene som har deltatt i ekspertpanelene for utarbeidingen av nevnte retningslinjer.
Legemiddelgigantene har også sørget for innflytelse ved å besørge opplæring av leger og medisinsk personell opp gjennom årene. I 2004 tok imidlertid den norske legeforeningen et oppgjør med denne malpraksisen, da det ble vedtatt at lege-utdanningen skulle være uten økonomiske bidrag fra legemiddelindustrien.
I 2015 uttalte Richard Horton, redaktør for det anerkjente medisinske tidsskriftet «The Lancet», følgende:
«Mye av den vitenskapelige litteraturen, kanskje halvparten (!), kan simpelthen være usann. Forstyrret av studier med små utvalgsstørrelser, marginale effekter, gale analyser og åpenbare interessekonflikter, har vitenskapen beveget seg i retning av mørke.»
Roksund kommenterer dette slik: «Som allmennlege får jeg lyst til å spørre: hvilken halvpart kan jeg stole på?»
Samtidig med dette uttalte redaktøren av det amerikanske medisinske tidsskriftet New England Journal of Medicine, dr Marcia Angell, følgende krasse ord:
«Det er rett og slett ikke lenger mulig å tro på mye av den kliniske forskningen som er publisert, eller å stole på vurderingen til betrodde leger eller autoritative medisinske retningslinjer.»
Positivt er det dog at visse internasjonale legemiddelfirmaer har åpnet sine databaser for industri-uavhenig forskning, slik at resultater kan overprøves uten interessekonflikter. Men det gjenstår enda å se hva som kommer ut av dette, for her har etikken tidligere vist seg å gå ut av vinduet. Disse firmaene er nemlig svært mektige, og kan «kjøpe seg ut av kniper» nå som før. Når det gjelder disse firmaenes økonomiske muskler, kan man som eksempel nevne at legemiddelgiganten Pfizer omsatte for hele 446 milliarder norske kroner i 2017.
Noe oppsiktsvekkende har det allikevel eksistert en kronisk mangel på visse legemidler, og i 2018 ble det innrapportert nærmere 684 tilfeller av mangel på legemiddel. 2019 tyder dessverre på å bli et rekordår i så måte. Årsaken til denne mangeltilstanden er at de store legemiddelgigantene selger produksjonsrettighetene for gitte legemidler de ikke tjener så mye på, til mindre firmaer som verken kan produsere eller distribuere disse midlene i like stort monn og like sikkert. Av andre årsaker har vi feilberegning av tilbud og etterspørsel, samt en viss knapphet på råstoffer. Disse omstendighetene er noe som har gått ut over en del kronisk syke mennesker de siste årene, skriver Roksund.
I disse tider med økende nasjonal proteksjonisme og handelskriger, blir Norge ganske sårbar tatt i betraktning at vi er avhengig av legemiddel-leveranser fra andre land som vi allerede har et ganske anspent forhold til. Dersom Brexit skulle gjennomføres (hvorfor har det ikke skjedd?), vet vi at Storbritannia har nedlagt forbud mot eksport av livsviktige medisiner til utlandet. Dette kan få leie konsekvenser for tilgangen på livsviktige medisiner for norske pasienter.
En ganske annen og mer «systemisk» svikt i tilgangen på medisiner, er medisiner som berører grupper med få individer. Dette kan dreie seg om svært alvorlige sykdommer eller tilstander, men som følge av at markedet er lite, legger ikke legemiddelgigantene ned tilstrekkelig med ressurser i å utvikle medisiner mot disse.
Når det kommer til industrien bak vårt offentlige helsevern, er det altså først og fremst snakk om salg og økonomisk profitt. Ikke liv og helse.
Kilde: Spunnet over en artikkel av Gisle Roksund publisert i Varden.
————————————
Det går med mye tid til å holde liv i denne bloggen. Så hvis du setter pris på det jeg og Kiri skriver her, og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du enten sende via vipps til 98230377 eller via Paypal ved å klikke HER.
Tusen takk! 
No Nonsense News 