Når noen sa til meg som barn at «det der er ikke lov», så svarte jeg alltid med å spørre «hvorfor det?» Sønnen min er helt motsatt, han bare godtar det. «Sånn og slik er ikke lov», kan han si til meg. Helt uten å stille spørsmål ved det. Hvem bestemmer at noe ikke er lov?
Flere av mine venner som faktisk kjenner meg fra det virkelige livet kan smile overbærende til meg og si: «Kiri, du har alltid vært så snill og ordentlig, derfor er du i opposisjon til så mye nå». Det stemmer ikke. Hele livet har jeg gått mine egne veier.
Når mamma skrek ut av vinduet at jeg måtte komme inn og gjøre lekser, ja for ellers ville jeg få problemer, så visste jeg instinktivt at jeg bestemmer selv. Og når hele klassen min var konfirmanter, stod jeg der undrende og lurte på hvorfor de gadd. Når min sønns lærer sier at vi foreldre må passe på at ungene våre gjør leksene, så svarer jeg med at dette skal han få bestemme selv. Det er frivillig. Dessuten er jeg mamma, ikke lærer. Hvorfor skal jeg som mamma gjøre jobben til en lærer?
Man må ditt og datt, sier folk. Men sannheten er at vi må ikke en dritt, og jeg er et levende eksempel på akkurat det. Hvis flere fulgte sitt eget indre kompass istedenfor «regler», kanskje samfunnet raskt ville blitt mye bedre? Jeg er faktisk overbevist om det.
All min kjærlighet…
————————————
Det går med mye tid til å holde liv i denne bloggen. Så hvis du setter pris på det jeg og Are skriver her, og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du enten sende via vipps til 98230377 eller via Paypal ved å klikke HER.
Tusen takk! 
No Nonsense News 