Av Kiri Rainha – opprinnelig publisert 26. august 2019 i Norgesavisen.
Som over snittet samfunnsengasjert ender jeg opp i diskusjoner stadig vekk. Og selv om min debattstil er «spørrende» og «åpen» først og fremst, så ender jeg likevel hele tiden opp med å bli stemplet som både det ene og det andre. Karakteristikken «konservativ» blir flittig brukt på meg av de såkalt «venstreekstreme». Å bli kalt «konservativ» kan være ment som et kompliment, eller det kan være ment som ren sverting. Det kommer helt an på hvem man snakker med. For venstreekstreme mennesker virker dette å være ett av de aller verste skjellsordene.
Feminisme versus tradisjonelle kjønnsroller
Hvis man snakker med venstrevridde mennesker som også identifiserer seg som feminister, vil de kalle deg for konservativ hvis du som kvinne ønsker å være hjemme med barna dine fremfor å jage etter en karriere. Feministene, som forresten kan være både menn og kvinner, ser på hjemmeværende husmødre som undertrykte slaver som lever i skyggen av sine ektemenn. Feministene ser gjerne dagens husmor på samme måte som 1950-tallets klassiske husmor, altså hun som bakte kaker og stelte hjemme for sin mann og sine barn. Og feministene mener altså at 50-talls husmoren var et offer, en kvinne «i familiens vold». Vår europeiske historie handler likevel ikke om undertrykking av kvinner, men snarere om at våre menn gjorde – og fortsatt gjør – hva det skal være for at deres kvinner skal føle seg lykkelige.
Det er morsomt å tenke på at både sosialister og kristenkonservative den gang så på den klassiske hjemmeværende husmoren som høyt elsket. Husmødrene ble faktisk forgudet av barn og ektemann. Den gang på femtitallet fantes det også langt flere hjemmeværende husmødre enn i dag, og de nøt også mye større respekt enn dagens hjemmeværende husmødre. Den samme kvinnearketypen hadde andre roller i enda tidligere tider, men uansett tidsepoke så har alle kvinner hatt ett og samme begjær, nemlig et begjær som springer ut av deres egen biologi: trangen til å finne en mann å få barn med. Kvinnene investerer deretter tiden, oppmerksomheten og kjærligheten sin i familien.
Feminister og andre venstreradikale ser på husmoren som en kvinne som er utslitt av å hele tiden måtte vaske og lage mat. De ser på henne som en servil kvinne uten egne meninger. Det er derfor bare en myte, og jeg lurer på hvor myten kommer fra om at en husmor kun er interessert i det som har med hjemmets logistikk å gjøre? Folk later til å tro at hun ikke er det minste opptatt av samfunnspørsmål, og er heller uinformert om situasjonen idag. Riktignok har tradisjonelle eller konservative husmødre familiens beste interesse som sitt hovedfokus, men det er allikevel ikke uvanlig at mange av disse kvinnene samtidig er opptatt av samfunnsutviklingen. De interesserer seg tross alt for deres egne barns fremtid.
Enda lengre tilbake i tid utgjorde kvinner selve limet i familien. De fødte barn, styrte små samfunn og de måtte til og med krige for å beskytte familien når mennene var borte hjemmefra. Moderne kvinner har kunnet slippe å krige slik forfedrene våre måtte, og det skyldes i stor grad teknologi og oppfinnelser som våre menn har stått for.
I feminismens klamme favn
Hva kommer det av når moderne kvinner – single feminister spesielt – sier at de ikke lengre trenger menn? De mener altså å ikke lengre trenge de som har skaffet oss den høye levestandarden vi har i dag. Jeg lurer på hvorfor moderne feminister føler slik trang til å rakke ned på både menn og «konservative husmødre». Feministene betegner den stereotype husmoren som en seksuelt frustrert og undertrykket kvinne uten ambisjoner. Og de mener tydeligvis å vite dette uten å ha vært husmor selv. Ja, faktisk også uten å kjenne noen som er hjemmeværende husmor eller som har vært det. Feministene virker å tro at husmødre ikke gjør annet enn å vaske og lage mat. Men sannheten er at mange husmødre i dag har en bi-inntekt, f.eks. ved at de driver en liten Internett-basert forretning. Å være husmor er slett ikke synonymt med at man har blitt redusert til en dørmatte for kjernefamilien.
Nå skal jeg ikke nedsnakke feminister helt kritikkløst, for hvor hadde vi vel vært idag hvis det ikke var for de snobbete, rike feministene tidlig på 1900-tallet? Jeg snakker her om kvinner som kjedet seg såpass mye at de begynte med aktivisme. De greide blant annet å sutre seg til lover som gjorde at kvinner også fikk stemmerett. Men disse feministene minner ikke det aller minste om de bitre og forskrudde mannehaterne som kaller seg for feminister i dag. Dagens feminister er i stor grad fjols som – i den grad de er gift – uvitende bedriver krigføring mot kjernefamlien. Selvfølgelig under dekke av at de må få lov til å «selvrealisere» og skaffe seg en karriere. Derav alle skilsmissene, tenker jeg. Disse narsissistiske blodrødstrømpene har også ofte kjøpt hele vifta av myter, så som klimasvindelen, løgnen om overpopulasjon osv., og de ser det følgelig som et ideal å ikke få barn selv. Det er bare å håpe at disse kvinnfolka dør ut, og det gjør de trolig siden de ikke fører genene sine videre!
Det er et kjent karaktertrekk ved feminister at de ofte fremstår som veldig sinte og utilfredsstilte. Jeg har mange ganger lurt på årsaken til dette. De synes å streve hardt etter å bli så lik menn som mulig – er dette virkelig deres mål? Hvorfor forsøker de å etterligne menns atferdsmønster ved å konkurrere om de beste jobbene og forsøke skape karriere, når dette medfører at de går mot sine egne naturlige impulser? Vi er tross alt mest lykkelige når vi følger de naturlige instinktene og impulsene inni oss.
Feminister og mange moderne kvinner kjemper hardt imot alt som tidligere tiders kvinner så på som både ønskelig og en selvfølge. Vi må bare innse at menn og kvinner er svært biologisk forskjellige, med ulike evner og talenter. Menn er naturlige ledere og beskyttere, mens vi kvinner lager mat og yter omsorg for familien – noe som er biologisk betinget. Om feministene ikke liker at menn er fysisk sterkere enn oss kvinner, og at det bare er vi kvinner som kan amme, ja så får de heller ta dette opp med Moder Natur eller gudene. Det er ikke mye å diskutere, selv om skrudde feminister allikevel forsøker å krangle på det. Venstresidens kulturmarxister påstår også helt seriøst at det finnes 47 forskjellige kjønn i dag, noe som bare føyer seg pent inn som atter en puslebrikke i venstresidas galskap.
Jeg vedder for at det finnes mannehatende kvinner av idag, feminister, som har sittet ubemerket på kino og nytt filmen «Fifty Shades of Grey» i langdrag. I denne filmen forelsker en ung kvinne seg i en mann som praktiserer sadomasochisme. Jeg tenker feministene har nytt disse scenene til fulle, for sannheten er at selv de mest mannefiendtlige kvinnene elsker tanken om at en mann nedlegger dem og tar dem med makt. De drømmer og fantaserer om dette! Kvinner ønsker seg nemlig en mann som tar ledelsen, for slikt gjør kvinner trygge og lykkelige. Dette er såklart ikke det samme som at hun ikke ønsker å være en likeverdig livspartner, for det lar seg nemlig kombinere!
Måtte dagens militante, politiske feminisme fordampe fra jordens overflate! Helst i går.
————————————
Det går med mye tid til å holde liv i denne bloggen. Så hvis du setter pris på det jeg og Are skriver her, og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du enten sende via vipps til 98230377 eller via Paypal ved å klikke HER.
Tusen takk! 
No Nonsense News 