Av Kiri.

Vi kommer inn i verden som unike skapninger, helt ulik alle andre. Men de som tar imot oss ser ikke på oss som noe unikt. De ser tvert imot på oss som et råmateriale de kan forme omtrent som trolldeig.
Vi blir tidlig fortalt hva som forventes av oss, hva som er akseptert og ikke, og vi lærer kjapt hva vi må gjøre for å bli elsket og godtatt. Vi blir også lært hva som ikke er godtatt. Foreldrene våre forteller oss hvordan vi skal oppføre oss, og på denne måten skjønner vi hvilke sider av oss selv vi trygt kan vise for omverdenen uten å risikere avvisning. Men siden bare deler av det vi virkelig er blir fremelsket, betyr det at personligheten vår da er «fake»? Hva med de sidene av oss selv som vi har måttet undertrykke, gjemme vekk og skamme oss over? Gjør sosialiseringsprosessen og oppdragelsen at vi fjerner oss selv fra den vi dypest sett er?

La oss ta et eksempel som vi som er vokst opp i et feministisk land lett kan kjenne oss igjen i: Se for deg et naturlig «mykt» og feminint lite jentebarn, født inn i en kultur hvor jenters naturlige femininitet blir undertrykket og motarbeidet. Femininitet blir betraktet som et tegn på svakhet, og denne jenta føler seg patetisk i andres øyne. Hun blir fortalt at hun bør velge yrker som er godt betalte, og at hun kan greie alt like godt som gutta. Hun oppfordres til å jobbe hardt, være «flink», streve for å oppnå gode karakterer, konkurrere og bruke spisse albuer for å komme seg opp og frem. Hun får applaus når hun demonstrerer klassisk maskuline trekk, og viser at hun er akkurat like tøff og sterk som gutta. Et trekk som går igjen blant jenter og kvinner i feministiske land, er at de forsøker framstå som «sterke og selvstendige, uten å trenge en mann».
På dette viset oppmuntres altså denne jenta født inn i et feministisk samfunn, til å bli så lik det andre kjønn som mulig. Siden samfunnet appellerer så sterkt til de tøffe, maskuline sidene hos henne, undertrykkes andre sider. Resultatet er at hun ender opp med å distansere seg fra sin egentlige natur, og hun vet ikke lengre hvem hun egentlig er.
Hvis vi skandinavere skal være ærlige med oss sjøl angående vår suksess i romantikk, kjærlighet og langvarige forhold, så må vi innrømme at vi har feilet stygt. Og vi skjønner ikke grunnen til at vi feiler. Kvinner i feministiske land som Norge tiltrekker seg menn som også har blitt formet av feminismens påvirkning. Disse mannfolka vil derfor ha sterke, selvstendige kvinner som «klarer seg selv». Men dette fører til parforhold hvor kvinnene føler seg utilfredsstilte. Igjen: uten at de selv forstår hvorfor. De har mistet kontakten med seg selv og sin egen natur, og forstår ikke at de egentlig trenger en mann som beskytter sin kvinne og gjør henne trygg.
Nå viser det seg også at vi i er mindre fruktbare enn noengang. Vi får nesten ikke barn lenger. Det er mange meninger om hva som kan være årsaken til at det har blitt slik. Kanskje èn av årsakene til den manglende fruktbarheten er at nordiske kvinner har blitt for harde og tøffe, slik at vi har blitt psykologisk «lukket». Altså det motsatte av det vi trenger være for å kunne unnfange barn og bli gravide. For å bli gravid trenger kvinner å føle seg ivaretatt og trygg. Kun da kan vi åpne oss opp.
Omgivelsene våre former oss så kraftig at vi ikke egentlig har kontakt med våre innerste behov og sterkeste begjær. Vi tar valg basert på vår feilaktige oppfatning av menneskenaturen og hvem vi selv er, og det blir bare feil. Jeg spør meg om grunnen til at vi har så store problemer med relasjoner, spesielt kjærlighetsforhold, er at vi på mange måter ikke er autentiske mennesker lengre – uten å forstå det selv.
Hvordan kan vi finne tilbake til vårt opprinnelige «blueprint» og slippe frem alle de ulike fasettene av den vi er, slik at vi endelig kan bli kjent med oss selv? Vi trenger å anerkjenne og møte de lengsler og behov som finnes nede i dypet av vår egen natur.
Kanskje dette er noe som er verdt å tenke på?
All min kjærlighet…

————————————
Are og jeg liker å skrive for dere, og vi bruker mye tid på denne bloggen. Så hvis du finner verdi i innsatsen vår og vil støtte oss med en slant, blir vi kjempeglade. I så fall kan du sende via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER.
Hjertelig takk!
Takk for innlegg Kiri! Dagens samfunn har ödelagt jentene og gjort gutta til homser. Dette er tendensen för vi går inn i Transhumanismen (Perfeksjonere mennesket gjennom teknologi). Greier vi ikke å stoppe det så er det ingen vei tilbake. Instruksene for holde å seg på rett side av gjerdet finnes i http://www.christsway.co.za. Alle tror at det har å gjöre med religion mens det er det stikk motsatte og heter SANNHETEN. Merkelig at ingen gidder å finne ut av hva som ligger skjult her.
LikerLiker
Autentisitet betyr ekthet eller opprinnelighet; det motsatte av en kopi eller forfalskning.
Skyldes våre problemer at vi ikke er opprinnelige?
Det som regjerer tidsånden nå er postmodernisme, pluralisme, verdirelativisme, kulturrelativisme og relativisme. Alt er med andre ord relatert til synspunktet til den som ser.
Menneskets «blueprint» var Adam & Eva, hvor Eva nå fremstår som tidligere ektefelle og vi kan derfor ikke hevde at våre barn er skapt i guds bilde.
Du skriver: «Hvis vi skandinavere skal være ærlige med oss sjøl angående vår suksess i romantikk, kjærlighet og langvarige forhold, så må vi innrømme at vi har feilet stygt.»
En blindfoldet kvinne med to vektskåler symboler rettferdighet og når verden reflekteres gjennom et feminint selvbilde så korsfestes det maskuline.
The woman answered the serpent, “We may eat the fruit of the trees of the garden, but about the fruit of the tree in the middle of the garden, God has said, ‘You must not eat of it or touch it, or you will die.’ ”
Lukas evangeliet forteller om «sju onde ånder» som for ut av Maria fra Magdala. Tallet 7 symboliserer Guds ord og danner fundamentet vår verden er bygd på. Når dette fundamentet brukes for å fundamentere en ny verden via et feminint selvbilde så transmuterer hele skaperverket til ondkap. Vi skaper en kopi eller forfalskning av en autentisk verden.
LikerLiker