Av Kiri.

Jeg mener det er helt nødvendig å generalisere for å kunne få frem enkelte poeng, selv om jeg ofte opplever å få kritikk for dette synspunktet. Derfor, når vi snakker om gruppebevissthet, er det umulig å ikke snakke om stereotyper.

Selv tilhører jeg millenniumsgenerasjonen, også kalt generasjon Y. Navnet er brukt om oss som ble født på 80- og 90-tallet. For å forstå oss selv og hvorfor vi er annerledes enn tidligere generasjoner, kan det være nyttig å se på hvordan verden har vært i forandring siden 80-årene frem til idag. På 80- og 90-tallet eksploderte antall skilsmisser. Som en følge av det vokste mange av oss opp med alenemødre, uten noen pappa. Storfamiliene forsvant også, slik at vi som vokste opp på denne tiden hadde færre omsorgspersoner rundt oss sammenlignet med tidligere generasjoner.

Foreldregenerasjonen vår — den såkalte babyboom generasjonen — vokste opp i nabolag der mødrene var hjemmeværende. Det var den gang kjernefamilien kunne leve på én inntekt, og barna lekte ute i gata hele dagen. Barn den gang hadde mange flere mennesker som møtte deres fysiske, psykiske og emosjonelle behov. Disse menneskelige ressursene forsvant dessverre sakte men sikkert, samtidig som mødrene i stadig større grad begynte å jobbe utenfor hjemmet. Institusjoner som barnehager, skole, SFO og annet tok gradvis over funksjonen som fram til da hadde tilhørt mødrene. Dette var også tiden da «smarte løsninger» som posemat tok over i husholdningene. Vi som tilhører generasjon Y opplevde å bli foret opp på TORO-supper, Joikakaker, fiskeboller og annen næringsfattig hermetikk. Foreldrene våre hadde overhodet ikke peiling på ernæring og kosthold.

Vi i Generasjon Y opplevde en helt annen oppdragelse enn det foreldregenerasjonen vår fikk fra sine foreldre. Noe av det vi ble indoktrinert med var å skulle følge «oppskriften»: ta en utdannelse, vær snille og flittige, og så vil en gulrot vente på oss ved enden av regnbuen. Vi ble fortalt at det å streve etter gode karakterer og jobbe hardt ville gi oss belønning. Men hvis vi ser på det livet vi endte opp med, vil nok mange av oss spørre hva som egentlig skjedde. Millenniumsgenerasjonen består av mange deprimerte og engstelige mennesker, som tygger lykkepiller som sukkertøy. De tar på seg en maske for å fremstå som lykkelig og vellykket utad — klistrer på et smil og fortsetter med hverdagen i hamsterhjulet.

I motsetning til foreldrene og besteforeldrene våre har vi mer gjeld enn vi noengang vil greie å tilbakebetale. Mange av oss har også flere høyere utdannelser som vi aldri har fått bruk for. Vi flipper burgere på McDonalds eller sitter i kassa på Rema, selv om vi har både èn og to mastere oppført i CV’en. Hva skjedde egentlig, hvordan havnet vi «der»? Vi var som små fugler som skulle fly ut av redet for første gang, men idet vi fikk luft under vingene havnet vi rett inn i en helvetesstorm. Ikke nok med at vi fikk en veldig spesiell oppdragelse og ble traumatisert av traumatiserte og lite tilstedeværende foreldre, men vi endte også opp med å bli kasta ut i voksenlivet på det det verst tenkelige tidspunkt. Verdensøkonomien befant seg den gang i en sump. Hvilke forutsetninger hadde vi egentlig for å skape suksess for oss selv, uansett hvor flittige og pliktoppfyllende vi forsøkte å være?

Nå står vi midt oppi historiens største løgn, også kjent som koronakrisen. Svindelen er holdt ved like av — nettopp — vår foreldregenerasjon. Babyboom generasjonen er den som bekler maktposisjonene i dagens samfunn, og disse menneskene er gjeldsfrie og eier sitt eget hjem. De ser fram til gullkantede pensjoner, noe de trolig også vil få. Mens vi i millenniumsgenerasjonen kan se langt etter noe slikt. Generasjon Y sitter tilbake med en følelse av å ha blitt lovet gull og grønne skoger, uten utsikter til å få noen av delene. Etter å ha fulgt vår foreldregenerasjons oppskrift på suksess, står vi nå tilbake med skjegget i postkassen.

Helt siden vi var barn har vi forsøkt å gjøre det foreldrene våre fortalte oss var nødvendig for å oppnå sosial og materiell suksess. Resultatet er at mange av oss nå står på bar bakke. Dette snakkes det nesten ingenting om. Smerten og forvirringen min generasjon føler er overveldende, og vi kjenner oss maktesløse. Mange har i dag endt opp som navere. Med 60% av lønna før koronakrisen, en lønn som i utgangspunktet så vidt strakk til, kjenner generasjon Y seg nå bitter.

Rotte-racet har ikke gjort oss lykkelig…

Milleniumsgenerasjonen innser at den har blitt lurt til å løpe i hamsterhjulet, mens skattetrykk og forholdet mellom lønns- og prisnivå har påført oss stadig mer nød. Mange av oss ser ingen vei ut av denne materielle kvikksanden, og reagerer med depresjon og selv-isolasjon. De statlige korona-smittevernsreglene forsterker dette, med sine krav om at vi må holde oss unna hverandre. Det hele er iscenesatt for å skape den kalde tilværelsen du kan lese om i George Orwells bok «1984».

Selv er jeg ganske freidig av meg. Jeg forteller gjerne de som løper rundt med munnbleie og spriter hendene i butikken at koronakrisen ikke er noen medisinsk krise i det hele tatt. Hvis du ikke er like modig som meg, så ta på deg en Kiri-kreasjon og så noen tankefrø i hverdagen – se lenke underst.

All min kjærlighet,

kiri_sign
————————–
Are og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Dersom du setter pris på innsatsen vår, vurder da å sende oss en slant via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER. ELLER du kan handle i nettbutikken vår – HER.

Hjertelig takk! hjerte_fin