Hjernevask

På handletur til Bekkestua under «den nye normalen»

Det er lørdag 14. november 2020, og Kiri og jeg har akkurat kommet tilbake fra handletur på Bekkestua. Under handleturen ble vi vitner til det massive koronahysteriet som knuger landet. Her er beretningen om det som skjedde underveis.

Av Are.

Det er lørdag 14. november 2020, og Kiri og jeg har akkurat kommet tilbake fra handletur på Bekkestua. Under handleturen ble vi vitner til det massive koronahysteriet som knuger land og folk. Her er beretningen om det som skjedde underveis.

Hver dag er rik på erfaringer, ikke minst nå i denne surrealistiske tiden hvor folks hverdag er sterkt preget av myten om et livsfarlig virus. Nesten alle vi møter har ansiktet tildekket av slavebindet, eller munnbleia, som Kiri kaller det. Overalt vandrer disse autoritetstro slavene rundt i en mental tåke forårsaket av en kombinasjon av årevis med tv-titting og for lite oksygen. Tankene mine går spesielt til alle de som er tvunget til å ha på dette bindet i jobbsammenheng, og må ha det på seg i 7 timer hver eneste dag. Er det rart om mange av disse opplever ubehag i form av hodepine, svimmelhet og trolig enda verre ting?

Det var lørdag og vi hadde bestemt oss for å dra til Bekkestua i Bærum for å handle inn til middag. Et stykke ut i bussturen begynte jeg å improvisere foran passasjerene med sang opera-style. Teksten var høyst situasjonsrelatert, og handlet om koronabløffen. Foran oss satt det tre jenter i 14-15 års alder. De fniste av min opptreden. Til venstre for oss, på tvers av midtgangen i bussen, satt det en eldre dame som ikke lot til å la seg affisere.

Vel fremme på Bekkestua bussterminal steg vi ut av bussen. Tenåringsjentene så lurt på oss i sidesynet og fortsatte fnisingen. Den eldre damen kom imidlertid bort til oss og innledet en samtale. Hun hadde på et sort munnbind som sluttet tett rundt munn og nese. Med utilslørt mistro sa hun:
-Du, jeg kunne jo ikke unngå å høre det du sa på bussen. Tror dere virkelig på det dere selv sa?

Jeg bekreftet det. Deretter fulgte det en fem minutters samtale hvor vi snakket om situasjonen i forbindelse med de absurde smittevernstiltakene. Vi dro fram de offisielle tallene for damen, siden hun hele tiden lot til å være veldig opptatt av hva myndighetene hadde å si i denne sammenhengen: Til nå var det kun 280 nordmenn som hadde omkommet i forbindelse med dette viruset i løpet av 8 måneder, mens 1000 nordmenn dør hvert eneste år av ordinær influensa. Det vil si, de dør med influensa, ikke av. Og dette tallet dreier seg i all hovedsak om tilårskomne mennesker som omkommer primært som følge av andre, underliggende, alvorlige sykdommer. På samme vis dør mennesker med korona, ikke av.

Damen fortsatte deretter:
– Jeg er selv godt over 80 år, så jeg er i risikogruppen. Derfor kan ikke skjønne at dere tar så fjærlett på dette.

Da lød det kontant fra Kiri:
– Med all respekt, du er over 80 år gammel og det er vel ikke slik at noen av oss lever evig. Jeg hadde en 33 år gammel venninne som var kreftsyk. Hun var også småbarnsmor. Hun døde nylig, og det skjedde etter at hun hadde blitt nektet den medisinske assistansen hun både trengte og hadde rett på. Grunnen til mangelen på hjelp fra helsevesenet var denne nedbemanningen som følge av koronakrisen. En venn av oss døde også som følge av overdose i juni. Han ble ensom og sterkt deprimert av isolasjonstiltakene, og tydde til narkotika for å slippe å ta innover seg hverdagen.

Jeg kunne se at damen var sterkt skeptisk til det vi fortalte henne, men både jeg og Kiri følte allikevel at vi greide å så noen tankefrø hos henne. Hun fortalte oss at hennes egen sønn hadde de samme rare tankene om koronakrisen som Kiri og meg. Dette var en mann som verken Kiri eller jeg hadde møtt in-real-life, men vi hadde kjennskap til ham via facebook. «Når jeg hører det dere sier, er det akkurat som å høre min sønn prate. Ingen i familien vår vil ha noe med ham å gjøre! Dere to skulle vel ikke tilfeldigvis være imot vaksiner dere også?»

Ha, ha. Uten verken å avkrefte eller bekrefte noe som helt, dreide samtalen seg naturlig over på vaksiner. Jeg kunne forsikre henne om at vaksiner ikke var det som hadde reddet menneskeheten fra utryddelse. Mange later nemlig til å tro det, men det er fullstendig ubegrunnet. Det er også høyst uriktig. Vi sluttet nemlig å dø av vaksine-sykdommene før vaksinene så dagens lys.
– Nå er det over 30 år siden en nordmann døde med meslinger, så hvorfor blir vi fortsatt fortalt at det er så utrolig viktig å ta vaksinen? Sa jeg.

Avslutningsvis kunne Kiri forsikre henne om at vi begge delte skjebnen til hennes sønn når det gjaldt hans anstrengte forhold til den øvrige familie. Vi fortalte henne at store deler av familie og tidligere venner hadde tatt avstand fra oss også, og at «ingen blir profet i eget land», som Kiri sa. Samtalen med den eldre damen ble aldri ufin, tross en umiskjennelig, oppgitt undertone i stemmen hennes. Hun ga tydelig uttrykk for skepsis mens hun lyttet til svarene på det hun hadde spurt oss om.

Etter dette gikk Kiri og jeg i retning av Vinmonopolet. Vi trengte nemlig hvitvin til lutfisken. På veien dit snakket vi om det som hadde inntruffet på bussturen og ute på perrongen, og vi var akkurat på vei inn av inngangsdøra da vi oppdaget at, hey, det var jo faktisk en laaang kø av mennesker som ventet på å få slippe inn. En kø som vi nesten holdt på å gå rett forbi.
– Helsike, driver de med dette koronatullet her også, sa jeg høylydt til slik at alle i køen skulle høre meg.
-Ja, de gjør nok det, lød det fra en dame midtveis i køen. Det var tilløp til latter i stemmen hennes.

Vi stilte oss misfornøyd bakerst i køen, men den gikk imidlertid forbløffende raskt unna. Bare 3-4 minutter etterpå kunne vi gå inn. En dørvakt stoppet oss spurte om vi hadde tatt med oss munnbind, og vi måtte innrømme at vi ikke hadde det. Vakten lot oss deretter passere, men formante oss om å holde sosial avstand på de foreskrevne 1-2 meter.

Inne på polet oppdaget jeg på nytt fenomenet som jeg hadde bitt meg merke av nylig: når staten strammer til smittevernreglene, synes folk å kveppe til. De tror åpenbart at viruset har blitt tilsvarende mye farligere. Dette manifesterte seg i form av at de andre kundene skygga banen når rebellene Kiri og Are kom vandrende ned langs hylleradene. Jeg så hvitvinen fra Meinklang, og gikk resolutt bort for å plukke opp en flaske. En dame i rød topplue og sort munnbind skvatt unna da jeg kom, og ble stående på 2-3 meters avstand mens hun ventet på at jeg skulle fjerne meg igjen. Åh, Gud…

I kassakøen slo jeg frampå ovenfor Kiri om vi skulle gjøre en skøyerstrek med alle disse vettskremte menneskene:
«Hva om jeg later som om jeg skal nyse: aah… aaaaahhhh…. AAAAATJOOOOOOO!!! Tror du det bryter ut panikk?» Kiri humret, men vi fant ut at det ville vært på grensa til harselas. Så jeg lot være.

Deretter gikk turen til Meny, hvor vi kjøpte diverse middagsingredienser. Deretter inn på helsekosten, hvor Kiri kjøpte seg en flaske tranebærjuice. I køen foran oss stod det en dame, rundt 30 år gammel.
– Vær snill å holde avstand, sa hun til Kiri som hadde tatt oppstilling bak henne.
– Jeg står 1 meter unna, svarte Kiri.

Damen ville tydeligvis ha Kiri lengre unna, og ga uttrykk for det.
– Det finnes ikke noe virus, glapp det fra Kiri.
– Hold meningene dine for deg selv, freste damen tilbake. Så puttet hun handlevarene sine i posen og forsvant ut av butikken i rask gange.

På dette tidspunktet hadde vi begge lagt merke til noen unge jenter som syntes å følge etter oss. Trolig hadde de vært med samme bussen til Bekkestua, men dette var ikke de tre fnisete jentene som hadde sittet rett bortenfor oss. De var også bare to. Med stjålne blikk holdt de øye med oss overalt hvor vi gikk.

Sannelig fulgte de ikke etter oss inn på bussen tilbake også, hvor de slo seg ned noen seter bortenfor. De hadde selvfølgelig på seg tettsluttende munnbind, som alle andre. Jeg tok meg i å lure på om de faktisk syntes dette med munnbind var litt hipt, nesten som en slags motegreie. Jeg tror faktisk det. Bussturen forløp uten noe drama eller opptrinn av noen art, og de to jentene satt i en avstand som gjorde at de kunne både se og høre Kiri og meg. Håpet deres var nok at vi skulle komme med flere bisarre påfunn under turen.

Jentene gikk av bussen tre stasjoner før oss, og da de stod utenfor bussen og døra hadde blitt lukket bak de, snudde de seg rundt og viste oss fingeren. Ha, ha. Tøff på avstand. To små bioroboter som opplevde litt for stor kognitiv dissonans, og følte de måtte ta avstand. Kognitiv dissonans føles lett både provoserende og truende når den blir sterk nok, og da biter folk fra seg. Homo Sapiens er ikke kommet lengre rent åndelig sett, selv om vi holder oss for å være det aller ypperste evolusjonen har greid å frambringe.

Vel tilbake i hus igjen lagde Kiri en fortryllende middag for meg og middagsgjestene. Hovedretten var lutefisk med poteter, bacon og ertestuing, og til dessert riskrem med bringebærsaus. Det var en kulinarisk opplevelse av dimensjoner, og selv én av gjestene som ikke likte lutefisk, måtte innrømme at dette faktisk smakte godt. En annen av gjestene ville stappe innpå med litt ekstra lutefisk, og heller sløyfe desserten.
-Når man blir servert mat som dette, så skjønner man at det finnes en gud, tenkte jeg for meg selv mens jeg satte til livs siste skje av to porsjoner med riskrem. NAM!

Moral: Denne gjenfortellingen av vår lørdags-utflukt viser hvilken massepsykose vi befinner oss oppi. Folk har ikke lengre evne til å tenke kritisk, i alle fall ikke den store majoritet. Resultatet er at de godtar å labbe rundt med dehumaniserende munnbind på. Munnbind som i tillegg forårsaker skade. Hvis det er sant at de tenker forlenge smitteverntiltakene ut 2021, så lurer jeg på om befolkningen endelig vil lukte den beske eimen av svindel. Nå, under «andre bølge», vil trolig såpass mange gå konkurs at det kan bli tungt å gjennomføre fortsatte smitteverntiltak for makta og dens korrupte politiker-medløpere. Det da være en grense for hvor mye folk er villige til å tåle? Mon tro om befolkningen vil våkne når en konkurs står ute på trappa og banker på? Når det går utover pengeboka til folk flest, DA må det vel gå opp et lys…?

Illustrasjon: Lisens – Creative Commons CC0

————————–
Kiri og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Dersom du setter pris på innsatsen vår, vurder da å sende oss en slant via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER. ELLER du kan handle i nettbutikken vår – gode og tankevekkende jule- og bursdagsgaver kan fås kjøpt HER.

Hjertelig takk! hjerte_fin

1 kommentar på “På handletur til Bekkestua under «den nye normalen»

  1. Takk for den fantastiske jobben dere gjør, dere er modige, ærlige mennesker med ordentlige baller og mye kunnskap, skulle ønske verden hadde flere eksemplarer av. Megaklem fra meg ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: