Egentlig burde dette vært vårt første reisebrev, siden denne hendelsen skjedde før hendelsen beskrevet i Reisebrev #1. Uansett, here goes: Tuca heter denne søte lille hvalpen. Tuca kom seilende inn i fanget til Kiri og meg da vi var ute og gikk i kypriotisk solskinn for tre-fire uker siden. Vi gikk da forbi et bakeri, og ut på veien kom det en liten hvalp som bare smeltet hjertene våre. Veien var traffikert, så vi skyndte oss å plukke opp hvalpen, og tok den med oss inn til veikanten, rett utenfor bakeriet. Der satte vi oss ned og kosa litt med den. Så kom eieren ut, en middelaldrende, solbrun og blid kvinne. «Ohh, what a nice puppy. Where can we get such a dog?», spurte Kiri. Damen smilte, og snudde seg mot noen jeg tror må ha vært sønnen hennes. De snakket kort sammen på gresk, og så snudde hun seg mot oss: «You can have the dog. It’s a gift!» Så klappet hun hunden, mens tårene trillet. «I’m alone», sa hun unnskyldende ovenfor sitt emosjonelle utbrudd.
Hææææ??! Etter å ha spurt henne flere ganger «Are you really, really sure?» vandret jeg og Kiri forfjamset og bitter-søtt lykkelige avgårde – med en hvalp på armen. Vi hadde begge litt kvaler med å ha tatt med oss hunden til ei dame som var alene i denne verden, og som tydelig var glad i hunden sin.
Etter å ha gått bare 20-30 meter vekk fra bakeriet, hørte vi et «Wait!» bak oss. Det var bakerdama igjen. Mon om hun innså at hun hadde gjort en overilet handling og fått betenkeligheter? Men, nei, hun hadde bare husket at hunden hadde en leke, nemlig en liten ball med mange farger på. Hun kastet ballen ned fra andre etasje i huset hun bodde i – et hus som var vegg i vegg med bakeriet. Hun var tydeligvis fortsatt beveget, for stemmen hennes var fortsatt preget av gråt. Herregud! Hjerte-smerte! Kunne vi virkelig gå videre med dette? Burde vi ikke egentlig ikke gi henne hunden tilbake? Og bare takke for velviljen? Vi valgte allikevel å fortsette videre med hunden på Kiris arm, mens vi klappet på den lille bylten og snakket mer om det inntrufne.
Denne overraskende gaven fortsatte å være et tema i dagene som fulgte, hvor jeg, Are, mente det kanskje var riktig å gå tilbake etter cirka en uke for å spørre den tidligere eieren om hun angret seg. Og så evt. gi henne Lucy tilbake. Ja, for det var Lucy hun opprinnelig hette hos sin forrige eier. Vi dro da også tilbake til bakeriet, opptil flere ganger også. Det synes å ha gått greit i forhold til damen og hennes gave til oss. Puuuh, for det hadde føltes tungt for oss å skille oss av med denne vidunderlige, kontaktsøkende og godlynte lille hunden. Tuca er så kontaktsøkende og entusiastisk ovenfor mennesker vi møter på vår vei, at hun formelig holder på å gå ut av sitt gode skinn når hun får øye på nye mennesker. Hun simpelthen bare smelter hjerter overalt hvor vi ferdes…
Her er en liten video som viser hvor kosete Tucas er – en video hvor hun gnafser litt i fars skjegg:
Og her er videoen som var motivasjon for overskriften – mor og Tuca sammen, rett etter at en trøtt Tuca har vært fisket opp av kurven sin:
————————————
Det går med mye tid til å holde liv i denne bloggen. Så hvis du setter pris på det jeg og Kiri skriver her, og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du enten sende via vipps til 98230377 eller via Paypal ved å klikke HER.
Tusen takk! 
No Nonsense News 