barnevernet Samfunnsproblematikk

Nok frykt for konsekvenser, nå må vi grave fram Pippi i oss og gjøre det som er rett!

kiri_&_tuca
Kiri

Hei, jeg har noe på hjertet. Noe jeg lenge har tenkt på og irritert meg over. Ønsket mitt var å få sagt det på videoen under, men jeg føler egentlig ikke at jeg fikk fram det aller viktigste godt nok. Men jeg kan jo bare si det her og nå.

La meg først av alt få sagt at jeg ikke er voldelig av meg sånn egentlig. Men jeg er for retten til både å lære og praktisere selvforsvar. Jeg mener vi at alle bør stå opp for både oss selv og vennene våre.

Det er en utbredt mobbe- og fryktkultur som har fått fotfeste i samfunnet nå. Vårt sosiale liv er et spill, med tilhørende sosiale kodekser som vi alle lærte fra vi var små. Vi vet hvem vi bør holde oss inne med for å kunne være med i det gode selskap. Vi har blitt opplært til at det er for lite av alt, at vi må bruke spisse albuer og konkurrere med hverandre, og at det er ok å gå over lik for å få det vi ønsker mest.  Det er vår forståelse at mens vi er på vei opp og frem, så er det både nødvendig og innafor å tråkke andre ned.

Det pågikk i skolegården eller i klasserommet når læreren var ute. Som barn fant vi kjapt ut hvem som var den sterkeste, og hvem som var den svakeste. Hvem som var de «kule» og hvilke andre det var helt innafor å terge litt, både med og uten voksne tilstede. Denne sosiale «skoleringen» må være opphavet til all psykopatien vi nå er vitne til, skjønt vi har glemt både hvor og når vi lærte dette.
Vi husker vel alle gullungene fra barndommen, de som alltid fikk premier? Og vi husker vel alle de som var fromme regelryttere og sladrehanker? For ikke å nevne bråkebøtta som aldri kunne sitte stille? Og gutten med aspergers syndrom, som alltid fikk en matboks eller noe annet i hodet, eller som ble gitt buksevann på do? Selv husker jeg også godt alle jentene på røykehjørnet. De fikk tidlig pupper og brukte sminke allerede i 6. klasse.

Alle hadde vi sosiale roller som vi spilte. Roller som definerte hvem vi var. Vi spiller disse rollene, både på skolen og på jobb som voksen. Og, for ikke å forglemme, i kommentarfeltet på Facebook.

Jeg var en av de sjenerte jentene, «hun som ikke sa så mye». Faktisk var jeg ekstremt sjenert helt frem til ungdomsskolen. På videregående, etter at vi hadde avslutta festen etter russerevyen, kom en av gutta på skolen bort og tilbød seg å kjøre meg hjem. Han sa: «Du har vært en av de få som aldri har mobbet meg. Tusen takk, Gunn!» (Gunn var navnet mitt den gang). Det var godt å høre ham si de ordene, men på samme tid leit. Jeg visste jo at han ikke hadde hatt det enkelt. Og det er en viktig påminner for oss alle: det er så viktig å strekke ut en hånd. Bare en liten gest ovenfor vanskeligstilte mennesker kan utgjøre hele forskjellen for de. Noe så enkelt som et anerkjennende blikk fra deg kan bli det som bærer de gjennom en ellers trist hverdag.

Selv har jeg holdt meg unna å mobbe og erte andre. Jeg har alltid vært den som har tatt outsiderne under vingen. Ikke fordi jeg er noen helgen, det er jeg langt ifra, men fordi jeg føler for de «svakeste». Kanskje var det fordi jeg følte meg svak selv?

Selv om jeg var sjenert i barneår, kunne jeg allikevel ta igjen. En gang lærerinna forlot klassen en liten stund, reiste en av de største gutta seg opp og gikk bort til min venninne og slo henne i hodet. Hun brast i gråt, og alle ble sittende sjokkert og se henne gråte mens gutten gikk tilbake til pulten sin og satte seg. Plutselig reiste jeg meg opp, gikk bort til pulten hans og slo ham på eksakt samme måte som han hadde slått venninnen min. Han begynte å hylgrine. I det samme kom lærerinna inn i klasserommet. Hun så gutten sitte å gråte, og spurte hva som hadde skjedd. Da pekte alle på meg! Så mye for min heltebragd…

Som sagt, jeg er egentlig verken voldelig eller en som mobber andre mennesker. Min mening er at vi skal være snille med hverandre så langt det lar seg gjøre. Vi har likevel kommet til et punkt hvor vi må gjøre oss i stand til å kunne forsvare oss selv, og stå opp for både oss selv og våre medmennesker.

For et par kvelder tilbake fikk jeg vite av en venninne at en – for meg – ukjent dame hadde truet med å melde henne til barnevernet. Venninnen min er fembarnsmor, og har allerede opplevd det å miste barna sine til barnevernet. Det ble en stri kamp å få barna tilbake hjem igjen, men det lyktes til slutt. Da hun for noen kvelder siden fikk trusler om barnevernet fra dette fremmede kvinnemennesket, skrev jeg på Facebook-PM til hun som hadde truet. I meldingen sa jeg at jeg ville komme på døra hennes hvis hun våget å melde min venninne til barnevernet enda en gang. Ja, jeg var faktisk så opprørt at jeg sa jeg ville gi henne juling om hun gikk til dette skrittet. Jeg sa videre at jeg kunne slå, og at jeg ville troppe opp på døra hennes. «Det er ingen trussel, det er et løfte,» avsluttet jeg.

Dette var ganske bryskt fra min side, og som sådan var jeg nok i overkant impulsiv akkurat der. Men det hører med til historien at jeg selv også har vært utsatt for den norske barneverns-mafiaen. Det hendte som følge av mennesker som ville meg vondt og som brukte barnevernet for det det var verdt. Heldigvis mistet jeg ikke sønnen min under disse bataljene med barnevernet. Av den grunn kjente jeg blodet bruse da jeg fikk vite om trusselen ovenfor venninna mi. Jeg blir illsint av folk som bruker barnevernet mot andre på måter som dette. I slike tilfeller mener jeg at det er både en rett og en plikt for min del å skulle forsvare de som er rammet.

Overgrep har blitt dagligdags i samfunnet nå. Selv politiet tar seg til rette ovenfor sivilbefolkningen, og er ofte de virkelige kriminelle. Dette har i stor grad sin årsak i at befolkningen er servil og finner seg i nesten alt. Amerikanerne finner seg eksempelvis i at de ikke får lov å samle på regnvann, og at de kan bli bøtlagt/fengslet om de hektes for det(!) Da har ting blitt «ko-ko». I min solo-podcast under tar jeg opp servilitetsproblemet – at vi må opp av sofaen og ut i gatene for å utgjøre en forskjell. Man er ikke spirituell om man bare blir sittende i lotusstilling og forsøker «meditere» bort samfunnsproblemer. Sofaaktivisme er heller ingenting å smykke seg med. Vi trenger alle å mobilisere motet og gjennomføringsevnen  til min barndomshelt Pippi!

kiris_undersskrift

————————————
Det går med mye tid til å holde liv i denne bloggen. Så hvis du setter pris på det jeg og Are skriver her, og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du enten sende via vipps til 98230377 eller via Paypal ved å klikke HER

Tusen takk! hjerte_fin

1 kommentar på “Nok frykt for konsekvenser, nå må vi grave fram Pippi i oss og gjøre det som er rett!

  1. William Vik

    Det er ikke lett.. Jeg merker min egen feighet.. Det å stå alene.. Prøve å fortelle noe som ikke stemmer med tv boksen. Agent smith hopper frem og angriper muligheten for alt de tror på er feil. Kognitiv Dissonans. Utestengelse fra sosiale grupper. Jeg ser rundt meg og ser bare ignoranse og uvitenhet. Jeg vurderer å utvandre fra Norge for å være ærlig. Det er overhode ingen interesse hjemme hos familie, nære eller gamle bekjente å høre om noe som helst. Det er mer interesse å se på tv netflix og pøse nedpå med billig kjapp underholdning. Hypnose er ingen spøk.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: