Alle lurer alle, men kanskje mest seg selv?

kiri_&_tuca
Kiri

Noe av det som er mest synd med samfunnet slik det er lagt opp, er at alle synes å gjøre seg selv til skurker på den ene eller andre måten. Eksempelvis registrerer bønder døde sauer som «tatt av ulv», selv om det ikke stemmer. Fordi det gir kroner fra staten. Begravelsesbyråene søker om ekstra støtte til «koronadødsfall», selv om dødsfallene ikke skyldtes korona. Kommuneansatte fester og turer hemningsløst med felleskapets penger. I matbutikken påføres utgåtte matvarer nye datoer for å kunne minimere svinn. Helsekostbutikkene selger produkter fulle av «fyllstoff», altså shabby og noen ganger helt uvirksomme produkter. (Og jeg burde vite det, for jeg har selv jobba i akkurat den bransjen som butikksjef i 8 år). Trenger jeg nevne det omfattende skattesnyteriet? (Ikke det at jeg er spesielt for skatt. Jeg mener at denne jungelen av skatter og avgifter ikke er noe annet enn legalisert ran!)

Alle synes å lure hverandre på ett eller annet vis, og det bærer vitne om noe trist: Samfunnet er tufta på løgn og bedrag slik vi nå kjenner det. Ikke bare det, samfunnet er skapt sånn at det skal være en generell tilstand av mangel. En tilstand av «ikke-nok-til-alle». Og det tvinger folk inn i en konkurransementalitet, hvor det gjelder å karre til seg tilstrekkelig av godene der ute. Folk blir altså mer eller mindre tvunget til å forsøke lure hverandre og systemet. Denne konstante mangelen på midler hadde ikke behøvd å finnes, men den eksisterer fordi den er villet.

Resultatet er at vi i dag finner en bitteliten, steinrik klasse øverst i samfunnshierarkiet. Hos denne klassen finner vi mesteparten av midlene og godene samlet. Dette er goder som denne klassen kjøper seg i den korrupte, politiske forvaltningen. Under denne klassen finner vi i stadig større grad bare én stor fattigklasse. Middelklassen har lenge vært på sterk retur, og etter «korona» kan man jo lure på om den i det hele tatt eksisterer.

Samfunnet og dets forvaltning skriker etter autentisitet, rettferdighet og hjertevarme. Her er en idé: Hva om vi borgere legger vekk idéen om at vi må lure systemet for å kunne ha nok til oss selv? Hva om vi rett og slett valgte å stole på tilværelsen ett hundre prosent. Uten skygger av tvil og redsel for hva noe slikt ville få for konsekvenser. Greier vi det? Jeg tror at ved å forsøke lure omverdenen, lurer vi oss selv. Alt er ett. Skal vi komme ut av det nåværende vanføret, krever det at vi alle begynner å stå i sannhet. Skal vi ikke bare like så godt begynne og se hva som skjer? Ingen hemmeligheter. Tør du? Du vil kunne bli gledelig overrasket over utfallet…

All min kjærlighet!

kiris_undersskrift

Illustrasjon: Mohamed Mahmoud Hassan. Lisens: CC0 1.0 Universal (CC0 1.0)

————————————
Det går med mye tid til å holde liv i denne bloggen. Så hvis du setter pris på det jeg og Are skriver, og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du enten sende via vipps til 98230377 eller via Paypal ved å klikke HER

Tusen takk! hjerte_fin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s