Minneord

Ord til minne om deg, Dann.

dann_1_fin
Dann

Det skjedde rundt klokka 18 i dag, onsdag 3. juni 2020. Jeg hørte Kiri si «åh, neiiii! Jeg må fortelle deg noe veldig trist…» Kiri hadde akkurat lest en privat melding på Facebook, og ville nå videreformidle beskjeden til meg. Hun sørget for å opprette blikkontakt med meg, så sa hun alvorstynget: «Dann har gått bort!». Jeg ble stående og stirre tomt ut i lufta. Vet ikke hvor lenge. Du hadde gått bort, min kjære, kjære venn. Du, Dann Wigen, var én av de aller fineste blant oss, men du nådde bare å bli 34 år gammel.

Jeg og Kiri ble først kjent med deg og kjæresten din, Veronica, i slutten av november 2018. Riktignok hadde du og jeg allerede hatt en god del tekstbasert samkvem på Facebook, men vi hadde aldri møttes ansikt til ansikt før. Omstendighetene ville ha det til at vi skulle møtes for aller første gang, ikke hjemme i Norge, men i utlandet. Nærmere bestemt i Krakow i Polen. Kiri og jeg var den gang på «Europaturné» i bil, hvor vi rett og slett bare kjørte tilfeldig rundt i Europa. Det hele fungerte noe ala «slikke oss på fingertuppen, stikke den i lufta, og kjøre den veien vinden blåste». Vel, det er ikke veldig langt unna sannheten. Vi opplevde steder vi var nysgjerrige på, og vi snakket med en god del lokale mennesker underveis.

Jeg mener vi befant oss i Slovenia da du fortalte meg at du og Veronica hadde bestemt dere for å ta en svipptur til Krakow. Siden jeg og Kiri allerede var i kjømda som det heter, avtalte vi en date for fire i Krakow om to dager. Da tiden nærmet seg for vårt treff, skrev vi følgende til hverandre på Facebook-PM:  

200604-3_fin
Som vanlig hadde Kiri og jeg havna i tidsnød, og jeg tråkket ganske hardt på gasspedalen til tider. Det gikk virkelig unna, men grisekjøringen skulle vise å betale seg…

Kiri og jeg ankom Krakow i tide, og innkvarterte oss kjapt på et hotell. Du og jeg avtalte at vi kunne ta dette første bli-kjent-med-møtet over en matbit. Vi fant oss derfor en… øh, la oss kalle det restaurant. Maten skulle vise seg å være en tragedie, sjeldent smakløs, men det gjorde i grunnen ikke så mye. Samværet var desto hyggeligere, hvor du og jeg ble sittende litt for oss sjøl. Damene satt litt bortafor og snakket om sine ting. Vi hadde så mye å snakke om, noe vi for så vidt allerede visste fra dialogen på Facebook. Temaet vi snakket om var kanskje ikke så overraskende, for det gjaldt all galskapen som kom til overflaten i denne kanskje mest elleville epoken i menneskets historie. Et spørsmål som lå oss begge på hjertet var dette: «Siden galskapen i samfunnet nå har gått fullstendig av hengslene, hvorfor reagerer ikke folk???».

Denne ettermiddagen og kvelden forløp så altfor raskt, og kroppen krevde til slutt sårt tiltrengt søvn. Firkløveret ga hverandre gode farvel-klemmer, og vi dro deretter til våre respektive hotell for å sove. Treffet begrenset seg til denne ene kvelden under oppholdet i Krakow, siden du og Veronica skulle hjem igjen med fly allerede dagen etter. Men både du og jeg visste at selv om vi tok farvel for nå, ville vi komme til å se mer til hverandre. Vi hadde møttes før dette livet og var brødre, du og jeg. Det var noe vi begge skjønte etter denne kvelden.

Jula kom, og på senvinteren neste år dro jeg og Kiri på vår Nord-Norge turné, hvor vi blant annet tilbragte tre uker hos min svigermor i Henningsvær. Men både på turen nord- og sørover dro vi innom deg og Veronica i Verdal, en drøy times kjøring nordover fra Trondheim. Dere bodde i Veronicas leilighet, og vi ble generøst tatt imot og bevertet i tilsammen fem dager. Tre dager på tur nordover, to dager på tur sørover. Det var fem dager som gikk unna på 1-2-3, for så fort går nemlig tiden når man er «hjemme» med hverandre.

dann_4
Moroklumpen Dann under 50-års jubileet for månelandinga… (skjedde den?). Ingen skal påstå at du ikke hadde selvironi!

Selv om vi var mest hjemme hos dere og hygget oss, nådde vi allikevel å gjøre en del sammen utenfor husets fire vegger. Blant annet dro du og jeg på et treningsstudio i Verdal sentrum. Selv om du var noenlunde på min egen høyde, var skulderbredden din én og en halv ganger min, og overarmene dine var som lårene mine. Jeg husker du tok 200 kilo i benkpress. Lett.

Men du var så mye mer enn bare muskler. Du var et følelsesmenneske, og hadde et stort hjerte for både dyr og mennesker. Det var så søtt når du – muskelberget Dann – satt der med pittelille Alvin på pekefingeren. Alvin var din og Veronicas undulat, og du holdt ham opp til ansiktet mens du godsnakket med ham og kysset ham på nebbet. Det var den Dann jeg ble så glad i, mannen med det store hjertet. Ditt myke hjerte til tross, eller kanskje nettopp derfor, var du mann med stor M. En sann fighter som sloss både for sannhet, rettferdighet og de menneskene du var glad i. Du var den første jeg ville valgt å ta med meg i krigen.

Vårt todagers-besøk på turen sørover nærmet seg slutten, og jeg og Kiri forberedet oss på å dra hjem til Vestlandet igjen. Lite visste jeg at dette skulle være siste gang jeg så deg.

Vel tilbake på Vestlandet gikk dagene sin vante gang. Utpå høsten i 2019 dro jeg og Kiri til Kypros for å møte noen venner. Visse av vennene var fastboende der nede, andre kom tilreisende. Som så ofte med med Kiri og meg ble turen noe ganske annet enn det vi hadde tenkt oss til å begynne med. Det som skulle være «en noenlunde kjapp tur til Kypros», utartet og ble til et halvt år på øyriket – de siste fire månedene av 2019 og tett på de første to månedene av 2020. Hele denne tiden snakket du og jeg sammen på Facebook. Vi snakket bl.a. om det å komme sørover på besøk til Kiri og meg, bare at vi måtte skaffe et mer permanent husvære først. Men dette besøket ble det aldri noe av.

Etter at jeg og Kiri kom hjem til Norge ble det etterhvert klart for meg at du sleit i hverdagen. Jeg vet positivt at all bestialiteten som kommer til overflaten i disse dager, blant annet alle de bortførte barna og deres skjebner, var noe som gikk inn på deg. Det var vanskelig for deg å skulle svelge unna den harske realiteten, især når det kom i slike mengder.

Selv våknet du på et tidlig stadium i livet, hvor du ble klar over at noe var riv ruskende galt med samfunnet. Du la ned en formidabel innsats i det å sette deg inn i din egen samtids sanne natur, og du gjorde det på daglig basis over mange år. Men dette engasjementet ditt hadde sin pris, for det spiste av deg. Du ble også sliten av å ikke bli forstått av dine nærmeste. Andres blindhet gikk inn på deg, og du møtte folk som var i dyp fornektelse, ja som sikkert endog freste mot deg i sitt forsøk på å forsvare overgrepssamfunnet. Du fikk også langt mer olme og mektige krefter i hælene, etter at du hadde sagt noe sant og derved trampet på ømme tær.

Jeg føler nok det var mer enn dette som stakk under, Dann. Hva det var, vet jeg ikke helt. Vi fikk aldri tatt den praten. Dette er en prat jeg vet vi ville hatt, om vi bare hadde nådd å møtes igjen. Vi hadde faktisk avtalt å møtes, bare det at du hadde lyst til å skaffe noen penger til veie først. Nå må jeg snakke til vinden for å nå deg, og det er ikke det samme.

dann_2_fin
En hjerteknuser har gått bort…

På et tidspunkt spurte jeg deg om du ville være min forlover når jeg og Kiri skulle gifte oss. Vi tenker nemlig å gifte oss med vår egen ikke-religiøse seremoni og vår egen utvalgte prest. Du ble fløyelsmyk, tydelig beæret over å ha blitt spurt. Selvfølgelig vil jeg det, sa du.

Du ble så utrolig kjær for meg på den korte tiden. Og nå er du borte, nesten like fort som du kom inn i livet mitt. Men du skal fortsatt være min forlover – det er bare du som kan fylle den rollen. Jeg vet ikke helt hvordan vi kan få akkurat det til, men svaret vil komme til meg.

Reis videre, kjære Dann. Jeg har mistet deg – den store lillebroren min, 22 år yngre enn meg selv! Men vi vet begge at døden ikke er slutten, og at vi skal sees igjen. Til da, vent på meg… hjerte_fin

 

are_fin

4 kommentarer på “Ord til minne om deg, Dann.

  1. Veronica Olsen

    Tusen,tusen takk ❤ Takk fer aill fine stundan, som både æ og Dann sett veldi stor pris på. Takk fer alt dåkk ga berre ved å vårrå ilag me ås ❤

    Liker

  2. Hvil i fred Dann, din generøse mann
    Takk for det positive humøret og alle egga de smakte helt nydelig der i ensomheten på 8 kvm. Håper du har det bra der du er nå. Mvh spanjolen 😊🙏

    Liker

  3. Hebbe Hov

    Dan var en god kar. Opplyst og informativ om alt som opptok han,og det var mye. Han opplevde mye urett mot seg i forbindelse med fengsling og lang tid i varetekt. Det er kun Norge som benytter seg av slik tortur ovenfor mennesker, noe Amnesty international har gjort verden oppmerksom på. Det er trist å høre at Dan forlot oss så tidlig.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: