Hvem står bak sabotasjen av den norske rettssikkerheten?

Vi vet alle at nordmenn alltid vinner, spesielt i skirenn. Og alt som er norsk har prima kvalitet, ikke sant? Vi kjøper først og fremst norsk frukt i butikkene, og vi fyller bensin på Cirkle K (tidligere Statoil). Og så videre… Kort fortalt er vi nordmenn patrioter som hegner om det norske. Men hva med den tredje statsmakt her til lands – domstolene? Holder de den samme påstått høye kvaliteten? Hvis man graver litt i dette, avdekker det seg litt av en spindelvev.

Ressurssvake mennesker har et dårligere utgangspunkt i møtet med rettssystemet

Det er en kjensgjerning at man kan ta med seg en opplagt vinnende sak til de norske domstolene, og allikevel komme ut som taperen. Dersom man har liten kunnskap om norsk lov og rett, og kanskje lite penger i tillegg, vil man stille med et ubetinget handikap i retten. Man vil da gjerne være fullstendig avhengig av advokatbistand, men mange har ikke råd til slikt. Advokater er som kjent temmelig dyre i drift! (Hvorfor er det slike ekstreme timepriser blant advokater?) 

Dersom du er ressurssterk og har en velfylt pengebok, er mulighetene for å gå seirende ut av rettssalen langt større. Dette går fram av 2012-rapporten «Rett for alle?», signert professor Knut Papendorf ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Han påpeker at stadig mer av samfunnslivet blir regulert gjennom lover og direktiver, og at nordmenns rettssikkerhet synes å smuldre hen midt oppi dette.

– Mange av oss må ha hjelp for å nå frem i rettsapparatet. Så er spørsmålet om du har den hjelpen når du trenger den. Mange har ikke det. Flere grupperinger av mennesker i vårt rike land får ikke den retten de har krav på, ifølge Papendorf.

– De samme gruppene mennesker blir også behandlet veldig ulikt fra fylke til fylke. Dette tegner et bilde av at vi ikke lever i et land hvor retten anvendes likt, forteller han.

Kravet om signert dommerforsikring

En annen problematikk som lenge har vært en verkebyll, er det faktum at norske dommere er forpliktet til å signere den såkalte dommerforsikringen. Dette er en egenerklæring som alle autoriserte dommere skal ha undertegnet før de tjenestegjør i en norsk rettssal. Ved å skrive under her, forplikter dommerne seg til å utføre arbeidet i rettssalene på etisk, rettskaffent vis. Her er det også viktig å poengtere at denne eden er nødvendig for å kunne holde dommerne ansvarlige for lovstridig dømming. Dersom dommerne ikke har signert dommerforsikringen og likevel tjenestegjør i norske rettssaler, bryter de norsk lov. I 2012 var det rundt 150 norske dommere som ikke hadde signert dommerforsikringen, og det er uvisst hvor mange av de vi har i dag. 

Dommerforsikringen stammer fra 13. august 1915 og lyder slik:
«Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil opfylle mine plikter som dommer – at jeg vil handle og dømme således som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og hverken av hat eller vennskap, verken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet.»

Kan disse uatoriserte dommerne være en medvirkende årsak til de fornuftsstridige domsavsigelsene vi har vært vitne til over årenes løp? Det hadde vært interessant med en oversikt over de mest uforståelige domsavsigelsene, og sjekket om dommere uten signert egenerklæring var overrepresentert i disse sakene. Det ville i så fall ikke forundret meg. Når formelle ting som denne signaturen ikke er på plass, snakker vi faktisk om en skandale. 

Hvor ble det av videoutstyret som skulle øke den norske rettssikkerheten?

I 2005 ble det vedtatt å installere videoutstyr i samtlige av de 400 norske rettssalene. Meningen med dette opptaksutstyret var altså at man på denne måten skulle styrke norske borgeres rettssikkerhet ved at rettsprosessene ble dokumentert på video. Det faktum at dette utstyret glimret med sitt fravær den gang da, er også skandaløst. Å sikre borgernes rettssikkerhet i en moderne rettsstat som vår, er selvfølgelig noe av det aller viktigste for et velfungerende statsapparat.

Fram til vedtaket i 2005 hadde det vært et problem at f.eks. en av partene endret på sin tidligere forklaring når ankesaken kom opp. Uten dokumentasjon i form av tidligere opptak ble dette vanskeligere å avdekke. Mangelen på videoopptak fra tidligere saksgang gjorde også at saksgangen måtte starte helt forfra igjen, istedenfor at man kunne fortsette der man slapp i forrige rettsrunde. Med nytt videoutstyr skulle vi altså komme problematikk som dette til livs, men, akk, slik gikk det ikke.

Videoutstyret ble anslått til å koste 129 millioner kroner, og myndighetene avgjorde at det ble for dyrt. Konsekvensen ble at regjeringen innvilget domstolene skarve 2 millioner for å kunne gjennomføre et prøveprosjekt, det er det hele.

Nærmest som en hån besluttet regjeringen den 21. januar 2016 å gi drøye 100 millioner norske kroner (11 millioner euro) til Litauen. Disse pengene ble gitt for at litauiske myndigheter skulle kunne styrke rettssikkerheten for sine borgere. Ikke nok med det, for i 2019 vedtok norske myndigheter å gi bort ytterligere cirka 130 millioner kroner (13 millioner euro) til Kroatia av samme årsak! At dette var midler som ble gitt i forbindelse med EØS-avtalen duger ikke som unnskyldning her.

Hva i all verden er det som skjer? Norske myndigheter finner det altså riktig å finansiere rettssikkerheten i andre land, mens norske borgere blir ignorert! 

For å oppsummere: Det er opplagt at en moderne rettsstat som Norge skal besørge tilfredsstillende rettssikkerhet for sine borgerne. Likefullt står norske rettssaler fortsatt uten det nødvendige utstyret, 15 år på overtid. Trolig finnes det også fortsatt uautoriserte dommere som tjenestegjør i norske rettssaler, altså dommere som ikke har undertegnet den påkrevde dommerforsikringen. Som følge av dette kan disse dommerne begå lovbrudd under tjeneste uten at det får noen konsekvenser for dem selv. 

Er det en sammenheng her?

Som antydet er det ikke spesielt vanskelig å tenke seg at de absurde domsavsigelsene i norske rettssaler kan ha noe med denne sabotasjen av norsk rettssikkerhet å gjøre. Avsløringer av bl.a. den nå pensjonerte politiførstebetjenten Roy Riksvold, viser at frimurerbrødre har befunnet seg på begge sider av saken i norske rettssaler. Hvilken rolle spiller slike tilknytninger midt oppi denne smørja? Fra boka til den forhenværende frimureren av 9. grad, Roger Aase, vet vi at det foregår mye taskenspill blant frimurere. Jeg våger påstanden om at her foregår det omfattende, grov korrupsjon ute i kulissene.

Det er tydelig at «noen» kan kontrollere og styre visse domsavsigelser i de norske rettssalene, og her kan lovbrudd fra uautoriserte dommerne spille en sentral rolle. Spørsmålet blir hvem disse sabotørene av norsk rettspraksis er.

Situasjonen krever nå at folket nedfeller en folkelig granskningskommisjon som kan følge denne spindelveven ut til periferien. Lys opp disse edderkoppene! Eksponér de i full offentlighet og still de til ansvar for denne kriminaliteten!

Som Donald Trump ville sagt det: Drain the swamp!

Illustrasjon: Wikimedia.org. Lisens: CC BY-SA 4.0

————————————
Hjelp å holde liv i oss.
Kiri og jeg forsøker å leve av bl.a. denne bloggen. Hvis du finner verdi i vår innsats og vil støtte oss med en slant, blir vi veldig glade. I så fall kan du sende enten via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER. 

Tusen takk!