Normalt, naturlig og moralsk? Bagatellisering og gaslighting? En artikkel om mestringsstrategier og hersketeknikker.

Av Kiri.

Hva betyr egentlig begrepet normalt? Dette har med frekvens å gjøre, og peker mot det som oftest forekommer. I Norge er det eksempelvis normalt at en ett år gammel baby er i barnehage fra syv om morgenen til fem om ettermiddagen, og ikke hjemme hos mamma eller pappa. På 1600-tallet var det normalt å sende sin egen baby bort til andre kvinner for å bli ammet. I 50-årene var det normalt at gravide kvinner både røyket sigaretter og drakk alkohol. For å ta et enda mer slående eksempel, er det normalt å gjøre rent hjemme minst én gang i måneden. De fleste av oss gjør det, og sikkert enda oftere enn dette. Normalitet har altså med hyppighet og forekomst å gjøre. Handlinger og hendelser som skjer oftest, utgjør normalen.

Begrepene normal og naturlig brukes ofte om hverandre. Ja, jeg vil påstå at denne sammenblandingen utgjør normalen i dag (ha, ha). Men ordene betyr ikke det samme. Naturlig har å gjøre med det som skjer spontant og springer ut fra den upåvirkede biologien vår. Det vil si før den traumebaserte kulturen vi er en del av når å skape erfaring og endring i holdningene våre. I fortsettelsen snakker jeg om typiske måter vi handler på.

«Det er kanskje normalt, ja, men det er ikke naturlig!»

Det som er normalt trenger ikke å være naturlig. Som eksempel her kan jeg nevne undertrykkingen av morsinstinktet når mor skal tilbake på jobb og hennes ett år gamle bebi plasseres i barnehage. Det motsatte gjelder også, dvs. at det som er naturlig ikke trenger være normalt. Eksempel på dette kan være det motsatte av det jeg akkurat nevnte, nemlig at mor beholder barnet sitt hjemme hos seg i stedenfor å sette det vekk til andre. Så får familien heller greie seg på fars inntekt en stund framover. Noen ganger sammenfaller dette, det vil si at noe er både normalt og naturlig på samtidig. Et eksempel på det kan være når man hjelper en eldre person som har falt på om glatta vinteren. Så normalt og naturlig er altså to forskjellige ting.

Om kultur og det moralsk korrekte…

En normal handling trenger heller ikke være moralsk, underforstått moralsk riktig. Et eksempel her kan kanskje være når jeg finner en femtilapp på bussen og stikker den ned i egen lomme. «Fordi dersom jeg ga den til bussjåføren, så ville bare han ta den istedenfor meg!» Eller når en politiansatt assisterer barnevernet og «bare gjør jobben sin» ved å rive et barn ut av mammas armer. Sånn traumatiseres både foreldre og barn for resten av livet. Men, selvfølgelig, det finnes også eksempler på at normale handlinger regnes som moralske. Det tidligere eksemplet jeg nevnte, hvor man hjelper et eldre menneske opp fra isen etter et fall, kan kanskje duge her også?

Normalitet og moralitet styres også veldig av den kulturen man har vokst opp i og blitt preget av. Det som er normalt og betraktet som moralsk riktig i visse kulturer, kan betraktes på en helt annen måte i andre kulturer. Det å feire bortgangen til en nær og kjær kan være et eksempel på dette. (Ja, i noen kulturer feirer man at noen har kommet til en ny og bedre tilværelse «på andre siden»).

Bare en liten avsporing: hvor kommer etikk inn i denne diskusjonen? Svaret er at det ligger innbakt i det jeg her har nevnt om moral. Etikk er morallære, hvor det blir drøftet hvilke handlinger som er moralsk riktige og ikke. Så har vi fått avklart akkurat det også her inne på Kiris begrepsskole *smilefjes*.

Noen ganger forsøker vi bevisst å normalisere det vi ser på som moralsk forkastelig. (Dette skjer spesielt hvis det er vi selv som har begått umoralske handlinger). Se for deg at foreldrene til et barn jobber så mye overtid at de bare er tilstede med barnet til frokost og kvelds. Hvis dette barnet er ungt og derfor ikke har så stor refleksjonsevne, vil barnet ta det for gitt at alle andre barn har det på akkurat samme måten. Dette er fordi barnet ikke kjenner noen annen virkelighet enn sin egen, og derfor ikke har noen referanseramme. På dette viset greier ikke barnet engang å se for seg muligheten av noe annet enn følelsen av ensomhet. Men dersom vi her snakker om et større barn, kan dette barnet ty til normalisering av sin egen situasjon som en mestringsstrategi. Og da snakker jeg om normalisering i en overført betydning. Det betyr at barnet faktisk skjønner at situasjonen kunne vært annerledes, men allikevel greier å overbevise seg selv om at denne ensomheten er noe alle andre barn også går og kjenner på. Her beveger oss over i landskapet av fornektelse. Slik blir foreldrenes forsømmelser feid under teppet, men vil kunne komme til overflaten som klander ovenfor foreldrene når barnet har blitt voksent. Og siden vi er vanedyr, vil slike barn senere i livet gjerne velge seg en livspartner som er emosjonelt fraværende. Av ren vane fra barndommen av gjenskaper de ensomhet for seg selv i voksen alder. Gammel vane er vond å vende, og lykkepiller kan bli neste stopp!

Hersketeknikken kjent som gasligthing

Vi ser i dag at mye som er både unaturlig og uheldig blir normalisert i samfunnet vårt. Dette er noe jeg mange ganger legger merke til i diskusjoner. Når jeg diskuterer med andre og påpeker ting jeg mener fortjener kritikk, opplever jeg ofte å bli utsatt for såkalt gaslighting. Det betyr at de forsøker innbille meg at det jeg kritiserer ikke eksisterer. Hvis jeg f.eks. kritiserer Facebook for å bedrive sensur – noe som åpenbart er tilfelle – så vil det alltids finnes de som hardnakket påstår at dette dreier seg om faktakorrigering og ikke noe annet. Jeg tror det blir for skummelt å skulle se realiteten inn i øya for disse menneskene. Slik utøver de sosial kontroll, og siden vi er oppdratt til å ikke forsøke stikke oss for mye ut, er normalen at vi forsøker å holde både oss selv og andre på rekke.

Gaslighting er altså en måte å tåkelegge og pervertere et situasjonsbilde på, og noen gaslighter med en slik intensitet og overbevisning at de lykkes med å få motdebattant til å tvile på sin egen hukommelse og virkelighetsoppfattelse.

Vi har alle sammen opplevd at politikere, lærere og venner forsøker å normalisere sin egen atferd slik jeg her har beskrevet. På denne måten lærer vi å akseptere mye som det ville vært naturlig å føle motstand mot. Hvor mange av oss har vel ikke forsøkt å konfrontere våre egne foreldre med noe de tidligere har sagt eller gjort, bare for å bli møtt med en vegg av motstand, uten å få gehør. I en slik situasjon vil foreldrene gjerne forsøke å rettferdiggjøre sin egen oppførsel ved å normalisere den, og da kan svaret gjerne lyde noe ala «men dette er jo vanlig i alle norske hjem, og dessuten er du heldigere enn de aller fleste!»

Hersketeknikk: ubetydeliggjøring ved sammenligning

Det minner meg på en klassisk diskusjonsteknikk mange bruker, nemlig å gjøre noe ubetydelig ved å sammenligne med noe ekstremt. Eksempel: Jeg kritiserer uthulingen av demokratiet (i den grad vi har noe demokrati), og blir deretter konfrontert av en motdebattant som framstiller Norge som et fabelaktig demokrati sammenlignet med Somalia. Det kan sikkert oppleves som beleilig å sammenligne med noe mye verre, spesielt når man mangler både motargumenter og evnen til å leve seg inn i urett som rammer medmennesker. Men det er en dårlig debatteknikk.

På samme måte kan man normalisere den norske mangelen på rettssikkerhet ved å sammenligne oss med åpenbart tyranniske regimer.

I denne artikkelen har jeg prøvd å få fram at mye av det som er normalt i dag absolutt ikke tjener oss. Tiden er nå overmoden for å stille spørsmålstegn ved det som er normalen, siden dette er direkte i konflikt med det samfunnet vi sier at vi ønsker.

Når man diskuterer og har som mål å kaste lys over et tema, kan det være på sin plass å først spørre seg selv spørsmålet i illustrasjonen til denne artikkelen: Er jeg kjærlighet? Svaret her vil ha dyp innflytelse både på måten man framtrer i diskusjonen og hvor mye dialog og ny innsikt man kan håpe på å oppnå – blunk, blunk…

All min kjærlighet.

Vi trenger støtte fra dere for å holde bloggen gående!

Are og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Det er dette vi bruker mesteparten av tiden vår på, og vi gjør det med glede. Dersom dere setter pris på arbeidet vårt, vurder å støtte oss via
– nettbank, DNB-konto 05350624327 (Are Erlend Hegrand), eller
– vipps til tlf. 98 23 03 77, eller
– Paypal ved å klikke HER, eller

Hjertelig takk! 🙂