Psykologi og personlighet Samfunnsproblematikk

Burde vi bry oss om hva andre mener?

Av Kiri.

Kjære venner,
noen av oss virker å ha tykk hud. Jeg tenker nærmere bestemt på de som tør å gi uttrykk for upopulære meninger og stikke seg ut fra mengden – uten frykt for å bli sett ned på. Det virker som om kritikk og angrep preller av, omtrent som når man skvetter vann på gåsa.

Andre virker å ha mye tynnere hud, slik at hvis den andre gir uttrykk for å være uenig, så blir det tatt veldig personlig opp. Argumentene til den andre oppleves som klander og angrep rettet mot egen person, og de oppfører seg nesten som om de har blitt knivstukket. På et vis føler de seg truet.

Vi skulle ønske vi ikke ble såret av andre menneskers tanker, holdninger og meninger. Men la oss like så godt bare innrømme det: Vi bryr oss om hva andre mennesker tenker og mener. Å ha som intensjon å slutte med det, vil ikke føre fram. Å forsøke overbevise andre om at de ikke skal bry seg om andre menneskers meninger er nytteløst. Det er veldig vanskelig å ikke bry seg om hva andre mener, og sånn er det med den saken.

Under eksperimenter belønnes rotter med sukker når de viser ønsket atferd, mens de får strømstøt ved uønsket atferd. På lignende vis fikk også vi som barn belønning når de voksne likte hva vi gjorde og sa, og straff i ulike former når vi sa eller gjorde noe de ikke likte. Å bli skreket og kjeftet på vil gi de samme kroppslige reaksjonene som om vi fikk strømstøt. For noen av oss har det medført dype arr i psyken vår at omsorgspersoner mislikte det vi sa eller gjorde mens vi var små. Vi opplevde kanskje å få ris på rompa, husarrest, eller kanskje de voksne bare behandlet oss som luft («silent treatment»). Kanskje har voksne med tynn hud opplevd straff i barndommen på en måte som gjorde at de følte seg forlatt og avvist av de de elsket aller mest?

Hvilke spor setter avstraffing som dette etter seg? Kanskje gjorde det at personen ikke følte seg elsk-verdig? Dette er noe å tenke over, siden vi vet hvor viktig kjærlighet er for oss mennesker. Som barn er vi avhengig av kjærlige mellommenneskelige relasjoner for å overleve. For små barn kan avvisning oppleves som en død, og selv som voksen vil avvisning kunne oppleves av den det gjelder på samme måten. Vi snakker da om at et mønster har festet seg i menneskepsyken.

Vi forteller hverandre stadig vekk at vi må slutte å ta det andre sier og mener personlig, men dette er mye enklere sagt enn gjort. På en måte kan vi skjønne det rent fornuftsmessig, men slike mønstre ligger likevel begravet «i nervebanene våre», dypt inni den emosjonelle delen av vår psyke. Traumer fra barndommen er altså ikke noe vi bare kan riste av oss som flass på kraven til kordfløyelsjakka. Disse traumene lever videre i oss også i voksen alder. Da vi som barn ble skreket til, slått eller på annen måte avvist, opplevde vi det som at vi selv var problemet. Det handlet altså ikke om handlingene våre, eller det vi hadde sagt. Nei, vi lærte at det handlet den som hadde gjort det. Å si eller gjøre noe dumt, smittet derfor over på oss selv og gjorde oss dumme. På lignende vis, dersom vi gjorde noe slemt, så gjorde dette oss slemme. Kritikk blir lett tatt personlig, siden vi kjenner oss avhengige av anerkjennelse fra andre.

I følge Maslows behovspyramide kommer behovet for kjærlighet og annerkjennelse som nr. 2 etter behovet for vann, mat og husly. Men er dette virkelig sant? Hvis dette stemmer, hvorfor blir da mennesker som opplever å miste en de elsker så deprimerte at de til og med slutter å spise? Mange av de som har opplevd dyp kjærlighetssorg vet godt hva jeg snakker om her. Vi burde spørre oss selv hvorfor vi har det som et ideal å ikke bry oss om hva andre mennesker tenker og mener. Burde vi tvert imot akseptere at det faktisk er helt okay å bry seg om det? Når vi opplever at vi er uenig med andre, er det kanskje aksept vi lengter etter fra disse andre? Selv om det vi mener eller sier ikke alltid er like meningsbærende og logisk, så oppleves det allikevel som helt virkelig for oss på et emosjonelt grunnlag. Og når vi da blir avfeid med fakta, så føles det som smertefull avvisning – noe som igjen trigger frykt i oss. På svensk er det noe som heter «föringelsesångsten», altså angsten for å bli avvist av alle og bli helt alene, redusert til ingenting.

Siden mange av oss ikke har lært å sette verdi på oss selv, men vært avhengig av andres anerkjennelse hele livet, er det fryktelig å oppleve at andre mennesker ikke er enig med oss og utfordrer vårt eget perspektiv. Vi opplever det som salt strødd i et åpent sår når mennesker ler av det vi sier og påstår at vi tar feil. Dette skyldes store psykiske sår som aldri har grodd, som vi bærer med oss fra tidligere i livet.

Når vi benekter at disse sårene er der og forsøker bagatellisere ting, undertrykker vi traumene våre. Ved å anerkjenne at traumene er der, kan vi jobbe med- og forsøke reparere de.

Når vi klarer å huske og anerkjenne det lille barnet som fortsatt lever videre inni oss, blir det enklere å se det samme barnet i andre. Hvis vi klarer å sette oss inn i andres sko, og huske på at alle frykter avvisning og fordømmelse fra de rundt seg, blir det enklere å kjenne medfølelse ovenfor både andre og oss selv. Når vi skjønner hvor mye vi frykter avvisning, fordi det oppleves som en død for oss mennesker, blir det samtidig enklere å akseptere andres perspektiver uten behov for å klandre.

All min kjærlighet,



Lisens illustrasjon: CC0

————————————

Are og jeg liker å skrive for folk, og vi bruker mye tid på denne bloggen. Så hvis du finner verdi i innsatsen vår og vil støtte oss med en slant, blir vi kjempeglade. I så fall kan du sende via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER.

Hjertelig takk!

2 kommentarer på “Burde vi bry oss om hva andre mener?

  1. Hei! En fantastisk artikkel til ettertanke og konstatering!

    Liker

  2. Flott skrevet og en fin påminnelse å få. En tekst som gjerne kan leses hver dag. «Se innover i deg selv før du peker utover på andre»

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: