Den eneste på Rema uten munnbleie

Av Kiri.

Mens jeg travet ned langs den ene hylla etter den andre, støtte jeg på mennesker med munnbleie på. Jeg ble helt satt ut, og fikk nesten følelsen av å befinne meg i «the twilight zone». Den såkalte «nye normalen» minner meg om science-fiction filmer jeg har sett.

I kassakøen la jeg merke til en mann med munnbleie. Han stod foran meg i køen og stirret stivt på meg. Det var vel min manglende munnbleie han reagerte på. Med ett kjente jeg frustrasjonen ta overhånd:
– Det er ikke noe virus, sa jeg til ham.

Han reagerte med å dra ned munnbindet sitt for å frigjøre munnen:
– Ja, det mener du vel… Har du lest fake news på facebook?, sa han med en sterk fransk aksent.

Det endte med at jeg leksa opp for hele køen om hvor idiotisk det var når folk føyer seg for denne åpenbare svindelen:
«Nå får dere ordrefølgere ta dere kraftig sammen og gå hjem og lese en historiebok! Vi føres inn i diktatur på grunn av slike som dere!»

Tilbake til tingenes tilstand: Alt det vi nå ser utspille seg, skjer fordi vi holder kjeft. Vi er underdanige og godtar denne ødeleggende, unaturlige atferden som vi blir pålagt av kriminelle mennesker som kaller seg selv «politikere». Folk flest leser søpla som politikerne klemmer ut av seg i media, og tror faktisk at det de sier er sant. Aviser og Tv er redskapene som har blitt aktivt brukt for å gi oss «brød og sirkus» i lange tider. Slik har vi blitt innbilt at politikk er autentisk og viktig, og slik har vi blitt servert illusjonen om at vi har noe vi skulle ha sagt i den store sammenhengen.

Medias skremmende overskrifter gjør det lett å føle seg handlingslammet. Samtidig føler nok mange også på trangen til å ville påvirke og utgjøre en forskjell, noe som dessverre ofte ender med at vi havner i krangel med folk vi egentlig burde samarbeidet med.

Det har vært i konstant krig på denne planeten i over hundre år nå, og de fleste av oss forstår ikke hvorfor. Folk flest har ikke oversikten over hva som egentlig foregår, og de har for liten tid eller de er for late til å forsøke å finne det ut. De evige og meningsløse krigene gjør at vi ødelegger vakre byer, bygninger og infrastruktur, i tillegg til vår egen historie. Vi forstår ikke hvordan pengesystemet, slik vi kjenner det, og bankene er avhengig av evig pågående kriger.

De fleste mennesker er gode og forsøker å leve samvittighetsfulle liv. Men selv om vi ikke svindler, stjeler, lyver eller gjør noe annet umoralsk, føler vi dypest sett at det er noe mer vi skulle utrettet i løpet av den lille tiden vi er her. Et menneskeliv er kort, og for manges del er det først i livets kveld at det demrer hva som var det viktige i tilværelsen. Vi oppdager at ting vi en gang trodde var viktige, faktisk ikke betyr noe særlig allikevel.

Vi har hørt det før: målet med livet er selve reisen. Det handler om øyeblikket, «her og nå». Allikevel lever de fleste av oss enten i fortiden eller i fremtiden. Stort sett flykter vi vekk fra nuet fordi vi føler frykt. Fortiden gjemmer på minner vi kan ergre oss over, mens framtiden er ukjent og derfor grunn til bekymring. Vi bruker mesteparten av tiden vår på å planlegge og forberede en tid da vi skal få det virkelig godt. Problemet er at dette tidspunktet forskyves stadig lengre ut, uten noen gang å bli realitet. På dette viset glemmer vi hvor livet egentlig finner sted — at det eneste stedet vi kan være, er her. Nå.

Jeg ser på meg selv som en aktivist, men har for lengst innsett at politikk bare er sirkus. Innerst inne vet jeg at demonstrasjoner ikke fører noe steds hen, selv om jeg noen ganger deltar i demonstrasjoner i solidaritet med andre. Mennesker trenger absolutt å finne sammen i disse dager, for virkelig styrke er noe vi har sammen. Men, altså, det finnes mer potente anledninger enn disse evige demonstrasjonene. Makta bryr seg ikke om mennesker som finner sammen for å si at de ikke aksepterer undertrykking. Det er jo bare en måte å anerkjenne undertrykkingen på. Man ber tross alt ikke om lov til å slippe, men gjør heller noe aktivt for å stoppe plagingen.

Befolkningen er lei av den galskapen som har fått eksistere så lenge nå. På samme tid kjenner de fleste seg slitne og kraftløse. Håpet er at noe eller noen «der ute» skal komme og ordne opp i tingene for oss. Vi har kjørt oss såpass fast i disse frelserprogrammene, at vi ikke lengre evner å stå opp for oss selv. Og enda mindre for andre. Men hvis vi ønsker noe nytt og bedre, er det av største viktighet at vi forandrer oss selv først. Vi må selv være den forandringen vi ønsker å se.

Til da vil vi fortsette å løpe rundt som hodeløse kyllinger, uten å være tilstede i livene våre. De fleste av oss leter etter ett eller annet, men vi vet ikke hva dette «noe» er. Er det oss selv vi leter etter? Siden vi verken vet hvem vi er eller hva vi søker, blir det vanskelig å finne sammen med andre mennesker. Det digitale rommet (Internett) har fått lov til å ta enda større plass i livene våre, spesielt i løpet av de siste månedene. Dette skyldes også lockdown-politikken. Mangelen på menneskelig kontakt gjør at vi føler oss redde, små og ubetydelige. Vi har alle et behov for å skape og føle oss verdifulle, og for å føle oss hørt og sett av andre mennesker. Uten mister vi oss selv, og synker hen i sosial angst. Men nettopp dette er meninga med det som nå skjer. For å gi ondskapen et ekstra puff, tvinger makta folket til å ta på seg munnbind. Munnbind er nemlig et symbol på underkastelse og dehumanisering — typisk for lydige slaver. Bruk av munnbind kvalifiserer til stryk på min IQ-test. Så vet dere det.

All min kjærlighet…

————————–
Are og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Dersom du setter pris på innsatsen vår, vurder da å sende oss en slant via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER. ELLER du kan handle i nettbutikken vår – gode og tankevekkende julegaver kan fås kjøpt HER.

Hjertelig takk!