Skyter vi oss selv i foten når vi flykter fra smerte og ubehag?

Av Kiri.

Har vi noen gang forsøkt å stille oss selv de riktige og viktige spørsmålene, som for eksempel: Hva er viktig her i livet? Hva er det egentlig jeg brenner for og lengter etter? Og hva er meningen med livet mitt? Er jeg villig til å betale prisen det koster å kunne oppnå det jeg dypest sett ønsker meg?

Det vi anser som fordelaktig har som regel også en bakside. Suksess har gjerne sin pris, uansett hvilken sammenheng det måtte gjelde. Eksempel: Med berømmelse følger frykt og mistro ovenfor andre; man mistenker at det er en agenda bak andres ønske om ville være nær en. Skal man oppnå suksess som entreprenør, være sin egen sjef og nyte følelsen av frihet og selvstendighet, må man samtidig være villig til å leve med at det ikke finnes noe økonomisk «sikkerhetsnett». Det finnes heller ingen garanterte feriedager, ingen grunnlønn eller andre frynsegoder som f.eks. statsansatte får. Man må også være villig til å jobbe hardt i årevis uten å tjene noe særlig med penger.

Idrettsstjerner må være villig til å ofre blod, svette og tårer for å vinne. Førstepremien kommer til prisen av fysisk smerte. De må også være villig til å forsake sosialt samvær, og ofte går de glipp av store anledninger fordi dette faller på dager da de skal konkurrere. Få har stå-på-vilje og integritet nok til å betale prisen det koster en idrettsutøver å skulle bli best. Toppidrettsutøvere er helt avhengig av evnen til å kunne utsette glede og ta det påkrevde ubehaget som må til for å bli en vinner. De jobber hele tiden med utsatt gratifikasjon. Mange såkalt voksne mennesker, trolig de fleste, er som barn i denne sammenheng: de ønsker instant gratifikasjon, her og nå, uansett hvilke langtidskonsekvenser dette har. Akkurat som et barn som vil ha én kjærlighet på pinne med det samme heller enn to kjærligheter om en halv time.

Hvis vi spør oss selv hva vi virkelig ønsker oss, vil nok de fleste svare noe ala økonomisk frihet, et godt kjærlighetsforhold, pluss en sterk og sunn kropp. Hvis vi ser på ønsket om et godt kjærlighetsforhold, hvor mange av oss vil forsøke jobbe aktivt for å realisere dette målet? Hvem vil gå inn i romantiske forhold med et fokus på det de kan putte inn i forholdet heller enn det de kan hente ut av det? Og hvem vil være villige til å se innover og jobbe med traumene fra egen fortid, slik at ikke denne dårlige bagasjen blir med på lasset sammen med en ny livspartner? Motsatt: Hvor mange vil gå passivt inn i romantiske forhold med den ødeleggende forventningen om at den andre skal skape all magi og romantikk?

En ofte forekommende grunn til at suksess uteblir, er at vi ikke er disiplinerte nok til å ta den smerten som følger med. Og, motsatt, de som lykkes gjør det fordi de biter i seg den smerten som må til for å oppnå målet. Jeg skal ikke påstå at all suksess nødvendigvis må medføre ubehag, men ofte krever oppnåelsen av hårete mål at man må forsake noe. Man må rett og slett mestre det å jobbe med utsatt gratifikasjon. Mye av det positive vi sier vi ønsker å oppnå her i livet, vil bare kunne manifesteres etter at vi har vist viljestyrke og betalt prisen det koster. Prisen kan være et stort tidsforbruk, noe som i så fall går på bekostning av andre muntre gjøremål. Eller prisen kan komme i form av fysisk og psykisk ubehag, dårligere privatøkonomi osv.

Vi snakker ofte om ting vi har lengtet lenge etter og jobbet for, men uten at det har gått i oppfyllelse. Hva er grunnen til denne tilsynelatende mangelen på suksess? Kan grunnen være så enkel at det bare er snakk om et innbilt ønske? Kanskje det egentlig dreier seg om andres ønsker på våre vegne? For eksempel en mors eller en fars ønske om at man skal gå inn i et bestemt yrke. Eller kan det være slik at egoet vårt ønsker noe, men at dette ønsket ikke stemmer overens med ønsket til den vi dypest sett er — sjelen? Dårlig kontakt med egen sjel gjør at ordene og handlingene våre ikke harmonerer, og resultatet blir deretter. Noe slikt vil kunne gi opphav til mye feiling og frustrasjon.

Andre årsaker til mangel på suksess kan være den virkelighetsoppfatningen man har. Eksempel: Hvis man ønsker seg økonomisk selvstendighet og frihet, men på samme tid forbinder penger med noe skittent, så skal det godt gjøres at man greier å realisere målet. Hvis man bærer på en ubevisst idé om at penger er noe negativt, vil man skyve penger fra seg. Og hvis man ønsker seg en kjæreste på samme tid som man har et ekstremt lavt selvbilde og ser på seg selv som uverdig, ja da vil trolig livet som enslig fortsette. I alle fall helt til man greier snu om på dette selvbildet.

Frykten for å ikke lykkes er nok også en veldig hyppig forekommende grunn til at suksess uteblir. Konsekvensen her er gjerne at man bedriver selv-sabotasje og dikter opp unnskyldninger for å unngå å gjøre en ærlig arbeidsinnsats. De dette gjelder inntar altså en offer-mentalitet, og dette gjør at gjennomføring blir usannsynlig.

Veien til lykken krever i utgangspunktet en betydelig grad av bevissthet. Det fordrer at man greier å utvise disiplin og tåle ubehag for en stund, for poenget er at smerte er en del av livet. Man må altså greie å praktisere utsatt gratifikasjon, og la seg motivere av de delmål og milepæler som oppnås under prosessens gang.

All min kjærlighet…

————————–
Are og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Dersom du setter pris på innsatsen vår, vurder da å sende oss en slant via vipps til 98 23 03 77 eller via Paypal / nettbank ved å klikke HER. ELLER du kan handle i nettbutikken vår – gode og tankevekkende julegaver kan fås kjøpt HER.

Hjertelig takk!