Av Are.

Jeg kjenner en hyggelig kar fra Midtøsten, og en gang sa han til meg: «Are, du vet, islam er nasjonalreligionen i landet jeg kommer fra. I de fleste land bekjenner staten seg til én eller annen kjent religion. Men da jeg kom til Norge ble jeg sjokka over å oppdage hvilken statsreligion dere har her: det er STATEN!» Umiddelbart virket denne påstanden en smule søkt søkt på meg, men etter å ha tenkt nærmere over saken innser jeg at han faktisk hadde rett. Nordmenn er statister!

Vestlige mennesker vokser opp i det jeg vil betegne som en traumekultur, for øvrig godt påpekt av en annen venn av meg. Mange patrioter ynder å hevde at vi i Norge setter selve standarden for en rekke ting: vi har den beste kulturen, det beste demokratiet, det reneste drikkevannet, bla-bla-bla… Men slike fraser og perspektiver tilhører drømmere. (Dessuten, hva angår «demokrati», så burde det være mer enn klart at vi snakker om flertallsdiktatur og ikke noe mer. En såkalt styreform hvor 51 personer kan dominere 50 andre).

Feminismens framvekst

Den vestlige traumekulturen tar oss i nakken allerede før vi har lært å gå, hvor blant annet bevegelsen kjent som feminismen har satt sitt grimme preg på ting. Selv om det kanskje kan virke søkt å dra inn dette temaet i denne sammenheng, velger jeg allikevel å gi denne bevegelsen litt oppmerksomhet. I feminismen ligger mye av essensen ved vår kultur begravet.

Feminismen blir gjerne framtstilt som vestlige kvinners kamp for likestilling, men den bakenforliggende, egentlige intensjonen — og den faktiske funksjonen — er en ganske annen. Rockefeller-familien var sentral i feminismens tilblivelse, et faktum som i seg selv burde gi mistanke om vikarierende motiver. ­Denne familien spyttet mengder av sine oljepenger inn i feminismebevegelsen, og bidro derved til en «militarisering» av vestlige kvinner. Kvinnene tok begjærlig åtet og lot seg transformere til sinte furier med ett hovedmål her i livet: å skape seg en karriere. Koste hva det koste ville.

Denne programmessige «selvrealiseringen» medførte at kvinner ble desensibilisert ovenfor sin egen grunnleggende natur, selveste morsinstinktet. Det har aldri vært naturlig for en kvinne å overhende sitt eget lille barn, til og med et barn som fortsatt dier, til fremmede voksne på én eller annen kommunal institusjon. Men dette er likefullt status i dag. Kjernefamiliens aller minste blir satt vekk i barnehage eller lignende på et stadium i livet da det naturlige hadde vært å være hjemme i mors trygge armer.

Arkitektene bak feminismen sørget også for å gjøre tilværelsen tilstrekkelig trang rent økonomisk for kjernefamilien, slik at kvinnene faktisk ble tvunget ut i arbeidslivet på et tidlig stadium i morskapet. Feminismen ga dermed dolkestøtet til den tiden da far var familiens brødvinner og mor kunne være hjemme for å ta vare på hus og barn. Etter feminismens tilblivelse fikk også kjernefamilien to skattebetalere istedenfor bare én. Oh-la-la, en drøm for den stadig mer tyranniske staten.

Feminismen har også tjent sin rolle på den måten at den satte kvinner i opposisjon til egen mann og barn. Feminismen var — og er fortsatt — et angrep rettet mot samfunnets primære byggestein, nemlig kjernefamilien. De høye skilsmissetallene er et vitnesbyrd om at dette angrepet har vært særs vellykket. Siden kjernefamilien utgjør den primære byggesteinen i ethvert samfunn, kan man med rette si at feminismen er maktkabalens angrep på alt som er godt. Det bakenforliggende motivet var selvfølgelig å skape dominans… Og dominans er nettopp det maktkabalen har oppnådd, noe så til de grader.

«Stat»?

Så til sakens kjerne: hvem er staten? I likhet med kristendommen og andre kjente religioner er «stat» en sterk kulturbærer. Som jeg allerede har forklart, har feminismen satt sitt sterke preg på vår vestlige kultur. Dette er i seg selv en ledetråd man ikke trenger følge spesielt langt for oppdage statens sanne natur.

Mange later til å tro at staten er et levende vesen, med sin egen uregjerlige og upåvirkelige autonomi. Men la meg avlive denne illusjonen én gang for alle: Det finnes ingen stat. Staten er en fiksjon. Det korrekte spørsmålet her blir: HVEM er staten? Jo, staten er i realiteten eid av sentralbankene, og på «bakkeplan» forvaltes den av folk som skummer fløten av pengemaktens klamme rammestruktur. Forvalterne, dvs. fløteskummerne, er et knippe mennesker som meler sin egen kake på fellesskapets bekostning. Bak begrepet «stat» skjuler det seg derfor en gjeng maktkåte, personlighetsforstyrrede mennesker. Hvordan kan jeg hevde noe slikt? Jo, det er bare å se hva «staten» faktisk gjør…

Staten kan sammenlignes med en teaterscene hvor skuespillerne — politikere og en rekke maktpersoner og -familier — trollbinder sitt publikum — befolkningen. Gjennom en myriade av skatter og avgifter stjeler disse kjeltringene 70 – 80 prosent av pengene våre, på vegne av det virkelige herskerpakket bak sentralbankene. Dette ville aldri blitt godtatt dersom hele denne prosentandelen skulle bli trukket i form av ren inntektsskatt. Det er på høy tid at vi oppdager at «stat» bare er et skuespill. Det er på tide at vi river maskene av disse skurkene oppe på scenen. I de statlige irrgangene spiller hemmelige brorskap som frimureri, Lions og dets like en betydelig rolle.

Staten er et monster som bruker sine makttentakler — lovgivende og lovutøvende myndigheter — til å ta fra deg pengene og / eller friheten din (via fengsel) dersom du ikke etterkommer reglene staten har satt for befolkningen. Staten vil også straffe og mishandle alle borgere som forsøker mishandle andre borgere. Den drar inn inntektene våre i form av såkalt skatt og avgifter, og bruker det på blant annet meningsløs miljø-svindel og massemord i fjerne land. Sistnevnte blir gjerne forkledt som «vestlig frigjøring». Dersom du forsøker motsette deg ting staten gjør, f.eks. nevnte massedrap, vil staten mishandle deg som «straff» for at du våger motsette deg. Staten styres av en regjering, bestående av politikere som i forbløffende grad viser seg å være korrupte kjeltringer når de kommer til makten. De følger åpenbart en helt annen agenda enn «demokratiets».

Som det burde framgå er ikke staten verken min eller din venn. Staten er en kontrollmekanisme som beriker noen uhyre få på bekostning av resten. Den tar fra folk mesteparten av deres midler, og gir smuler tilbake. Det triste er at vi ikke ser dette misforholdet, og mistar staten for å være der for oss. Slutt med det! Vi trenger se ting for hva de er, før vi kan lage noe bedre. Og staten trenger å bli drept. Umiddelbart! Den er en parasitt på befolkningens rygg.

---

Oppsummerende vil jeg avslutte med disse ord: Staten er ikke et vesen i seg selv. Den er ikke stort annet enn et absurd teater, hvor regien er satt opp- og blir spilt av en maktkåt og undertrykkende maktkabal. Jeg snakker her om en gjeng misantroper som har tatt seg grovt til rette på fellesskapets bekostning. Du finner navnet og adressen deres i telefonkatalogen. Plassér ansvaret der det hører hjemme, og smør disse edderkoppene utover en vegg. Det er nok nå!

Illustrasjon: A.Person, «A.P.» Lisens: CC0 1.0 Universal
————————–
Kiri og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Dersom dere setter pris på innsatsen vår, vurder å sende oss en slant via vipps til 98 23 03 77 eller via nettbank / Paypal ved å klikke HER. ELLER du kan handle i nettbutikken vår – klesplagg med tankevekkende motiver og høy kvalitet kan fås kjøpt HER. Alle monner drar... 

Hjertelig takk!