Av Kiri.

kiri_150x235Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått over ett år siden eRNA, Nakkekotletten og resten av gjengen satte oss i fengsel. De stengte ned hele landet og tok fra oss den friheten og de rettighetene vi fram til da hadde tatt for gitt. Dette ranet av befolkningen må ha vært like lett som å ta godteri fra småunger, for det har vært utrolig få nordmenn som har gjort aktiv motstand. Hadde noen spurt meg for ett år siden om jeg trodde situasjonen om ett år kunne bli slik den faktisk har blitt, så ville jeg vært skråsikker på at folk ville reagert langt kraftigere og stoppet det.

Håpet er lysegrønt

Som jeg har sagt før, så har dette vært som å leke på-liksom-leken. Dere vet, sånne leker vi lekte da vi var fem år. Det er bare det at koronaleken aldri har tatt slutt, slik at vi har kunnet gå hjem til mamma, pappa og virkeligheten igjen. Det forundrer meg like mye hver eneste dag at såpass mange fortsatt går og venter på at den gamle virkeligheten, den såkalte «normaltilstanden», skal returnere. Håpet er tydeligvis fortsatt lysegrønt, og folk flest virker å være sterke i troen på at alt skal bli bra igjen. Håp er for så vidt bra det, noe vi trenger i denne mørke og forvirrende tiden. Men jeg tar meg allikevel i å klø meg i huet: hvorfor har majoriteten fortsatt denne blinde tilliten til «myndighetene»?

Om det å tørre stikke nesa fram og konsekvensene av det

Nå har tiltakene vart i over ett år. I dag, søndag 2. mai 2021, har det gått temmelig nøyaktig 386 dager siden lockdown trådte i kraft. Mange har greid å bevare vettet ved å stå imot alle forsøk på hersketeknikker og intens propaganda. Sjæl er jeg glad for at jeg torde å stikke nesa fram og fortelle andre at det er noe som ikke stemmer med den offisielle historien. Som en følge av det har jeg måttet tåle å bli mobba. Mobba for å ikke vise hensyn, for å lyve, for å spre «livsfarlige konspirasjonsteorier» og så videre. Sosial ekskludering og andre psykologiske spill som f.eks. «shaming», er også noe av det jeg har blitt utsatt for. Dette er metodene som meningspolitiet og godhetsposørene bruker i sine forsøk på å stilne oss «dissidenter», vi som ikke vil gå på rekke.

To leire som står stadig steilere mot hverandre

Vi har lenge vært splittet i to grupper, og avstanden mellom gruppene har bare vokst seg større og større. Dette har skjedd i takt med at gruppen av koronaskeptikere har vokst. Gruppene er så polariserte, at vi ofte blir vitne til reinspikka verbalt slagsmål i sosiale media. Det blir fint lite sak- og veldig mye person-fokus. En pinlig «ædda-bædda, dumme deg» lek blant voksne — slik at alle kan se. (Jeg tviler på at så mange av disse slosskjempene hadde vært like tøffe «in real life»… Tastaturtigere er vel hva de er, trygt i skjul bak en skjerm!)

Enkelte har vist storsinn ved å tørre innrømme at de til å begynne med tok feil. At de svelget medieversjonen med hud og hår, før det begynte å skurre og de skjønte at noe var riv ruskende galt med regjeringens håndtering av situasjonen. De innrømmet at det hadde seg akkurat slik «tinnfoliehattene» advarte om fra oppstarten av. På ett vis er det morsomt at «tinnfoliehattene» skulle vise seg å ha rett da de allerede i fjor advarte mot at vaksinepass ville bli forsøkt innført. Tvilernes hånlatter har blitt borte, ettersom myndighetene faktisk snakker om å innføre vaksinepass… (Nå mangler det bare at Trump igjen blir innsatt som USAs president, så blir den kognitive dissonansen total i skeptikerleiren).

Alt beveger seg så tregt, og endring skjer så sakte. Jeg må innrømme at jeg er utålmodig, selv om ting kan tyde på at folkebevisstheten nå er i endring. En oppvåkning kan skimtes borte i horisonten, når vi nå ser hvordan vanlige folk har gjennomskuet propagandaen og holdningsplasseringen fra de korrupte MSM. En virksomhet som vi utrolig nok betaler for via skatten.

Vi befinner oss midt i en informasjonskrig

Å kontrollere informasjon har bestandig vært viktig for de som sitter på toppen, og her har media spilt en utrolig viktig rolle. Sannheten har alltid vært herskernes verste fiende, men nå synes det å rakne for de! Sannheten kan ikke holdes tilbake mer, og vi er vitne til desperate forsøk på å holde opp speil og røyk for en oppvåknende befolkning. Situasjonen med det påståtte mutant-viruset fra India er et godt eksempel på det: MSM framstiller det som om at «folk dør og dør og dør» i India (del av en avisoverskrift), mens den ene avslørende mobil-videoen etter den andre pipler fram på YouTube. I disse videoene forteller befolkningen i India at den vestlige MSM-versjonen er pur bullshit. Reint oppspinn.

Gjør et informert valg!

Hvilken versjon av virkeligheten skal vi feste vår lit til, MSM-versjonen eller den indiske befolkningens? Sjæl er jeg ikke i tvil. MSM har vist seg å være et reir av løgner, og burde vært lagt ned for lenge, lenge siden. Tyranniet puster oss i nakken nå, men allikevel synes de fleste å ha et behov for å fortsette middagen selv om det brenner på loftet… Vår egen ignoranse kan bli det som kaster oss ut i tyranniet! Å ikke gjøre et valg er også et valg. Vær sikker på at DITT valg er informert og bevisst!

Du kom til dette livet for å sette spor etter deg. Du kom hit for å være en positiv influens i andres liv. Å si sannheten er en slik positiv influens… Do it!

All min kjærlighet…

Vi trenger støtte fra dere for å holde bloggen vår gående!

Are og jeg skriver og arbeider generelt for å opplyse og berike dere alle. Det er dette vi bruker mesteparten av tiden vår på, og vi gjør det med glede. Dersom dere setter pris på arbeidet vårt, vurder å støtte oss via
nettbank, DNB-konto 05350624327 (Are Erlend Hegrand), eller
vipps til tlf. 98 23 03 77, eller
Paypal ved å klikke HER.

Hjertelig takk! 🙂 hjerte_fin