Av Kiri.
Her vil jeg beskrive en – for meg – helt spesiell hendelse i livet mitt. Jeg håper denne historien kan være til inspirasjon for deg som leser dette. Kanskje vil det få samme virkning for deg å lese dette som det hadde på meg? Jeg håper det.
På barneskolen hadde jeg en spesiell gutt i klassen min. I fortsettelsen vil jeg kalle ham for Adrian, selv om dette ikke var hans virkelige navn. Vi to gikk i samme klasse fra første til sjette. I dag ville Adrian trolig blitt karakterisert som en høyt-fungerende autist, for han var briljant i fag som f.eks. matte. Han var også fremragende når det kom til tegning, og hans tegninger hadde en helt utrolig detaljrikdom. Men det var denne autismen som gjorde ham rar i øynene til andre…
Som autister flest hadde Adrian lav sosial intelligens. Blant mange merkelige kjennetegn hadde vi en høylytt smatting når han spiste matpakka si. Istedenfor å pusse nesa i tørkepapir, kunne han finne på å «snørre» under rennende vann rett ned i vasken på klasserommet. Mens vi andre så på. Han hadde også en merkelig «spenstig» gange, hvor hodet hans beveget seg like mye opp og ned som framover mens han gikk. Det var faktisk en del merkelige ting han gjorde, og denne annerledesheten gjorde ham til et mobbeoffer. Adrian ble hele klassens hakkekylling.
Mobbingen kunne finne sted både i klasserommet, aller helst når læreren ikke var tilstede (og det skjedde faktisk ganske ofte!), og i friminuttene ute i skolegården. Det var ikke sjelden man kunne høre Adrian skrike i raseri fordi noen hadde rappet lua av hodet hans. De eldre guttene pleide etterape måten han gikk på, noe som gjorde at han fikk klengenavnet «ballerina». Når jeg tenker tilbake, husker jeg at det gjorde vondt inni meg å se hvordan han ble behandlet av de andre.
Mange år senere endte vi opp, ikke i samme klasse, men allikevel på samme videregående skole. Denne hendelsen fant sted rett etter en revyfest vi hadde som russekull. Adrian insisterte på å kjøre meg hjem etter at festen var over. Han kjørte i faren sin bil, en strøken og dyr bil. Adrian var tydelig glad for å kunne få lov til å gjøre meg denne tjenesten. Vel fremme ved huset mitt sa han helt ut av det blå: «Takk for at du aldri har mobbet meg. Du var aldri en av de som var slem mot meg».
Herregud, ordene hans sank inni meg. Isteden for å bli smigret og glad, fikk jeg isteden skikkelig vondt i magen. Jeg følte meg som en dritt. For selv om jeg aldri hadde mobbet denne gode gutten, hadde jeg heller aldri stått opp for ham når de andre hakket løs på ham. Jeg hadde aldri gått mellom ham og mobberne hans, og bedt bøllene om å holde opp. Den dagen avla jeg løfte ovenfor meg selv om at jeg aldri igjen skulle bli vitne til mobbing og urett uten at jeg sa i fra. Aldri!
De av oss som ser urett skje rett foran nesa, enten det er mobbing, løgn, tyveri eller noe annet, vil bidra til mer av det samme. Vi må aldri undervurdere effekten av «stille samtykke», men være modige og stå i mot! For på denne måten blir vi aktivt med på å skape en bedre verden! Vi må alle vise ansvar og delta… Hvis ikke vil vi bare å angre på det i livets seine kveld.
All min kjærlighet…
Donasjoner er det som holder bloggen vår gående!
Are og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle, og vi bruker mengder av tid på det. Dersom dere setter pris på det vi gjør, vurder å
1) vippse oss en slant, tlf. 98 23 03 77, eller
2) donere via nettbank eller Paypal ved å klikke HER.
Hjertelig takk! 
No Nonsense News 