Av Are.

are_thmb_fin
Are

Først av alt: Ordet ‘filantropi’ betyr noe i retning av nestekjærlighet, kjærlighet for mennesker. Hva kjennetegner en ekte filantrop? jeg vil tørre påstå at dersom man er filantrop under de rådende omstendigheter, vil det måtte innebære å motarbeide det temmelig åpenbare pågående forsøket på å frarøve menneskeheten for dens medfødte frihet og rettigheter. Dette ranet har pågått over lang tid og har for det meste skjedd i små inkrementer. Men dette har nå blitt mer synlig enn noen gang, ta bare koronasvindelen…

Frihet er noe av det aller mest grunnleggende ved menneskesjelen, det er noe vi er. Glede likeså. Og kreasjon. På tross av dette har vi tillatt noen å underminere og frarøve oss mer og mer av dette. Hvordan har vi kunnet la det skje? Det handler om integritet og ansvar, eller faktisk snarere mangelen på det. La oss innse det: Homo Sapiens er en art som enda befinner seg i barnehagen rent åndelig sett. Vi har ikke lært oss å ta ansvar for oss selv en gang, langt mindre for det kollektive. Men det er nettopp her vi befinner oss nå, nemlig i det evolusjonsmessige bykset hvor vi skal manifestere ansvar.

Nå er tiden for å stå opp, ikke bare for deg selv, men også for andre. Hvis du ser naboen bli utsatt for åpenbar trakassering av hvem det måtte være, myndigheter, privatpersoner eller andre, så vil det være i «den nye tidens ånd» å vise solidaritet og stå opp for ham eller henne. Fram til nå har det vært trenden i slike situasjoner å holde hodet lavt, ikke stikke seg fram, og bare være glad at dette ikke hendte en selv. Men de onde kreftene som nå har blitt så godt synlige, vil en dag banke på døra til oss alle hvis vi ikke står sammen og tar grep NÅ. Det finnes et dikt fra 1946 som illustrerer dette poenget, skrevet av den lutheranske teologen og pastoren Martin Niemöller (fritt oversatt):

«Først kom de etter sosialistene, og jeg gjorde ingenting. Fordi jeg ikke var sosialist.

Deretter kom de etter fagforeningene, og jeg gjorde ingenting. Fordi jeg ikke var organisert.

Deretter kom de etter jødene, og jeg gjorde ingenting. Fordi jeg ikke var jøde.

Så kom de etter meg, og det var ingen igjen som kunne stå opp for meg.»

Dette er tiden for å stå sammen og være hverandres verge. Det fordrer konkret HANDLING. Fram til nå har menneskeheten vært lullet inn i diverse «frelserprogram», hvor vi har forholdt oss passive i venten på at en frelser skulle gjøre jobben for oss. Frelsere som Jesus Kristus, Donald Trump og «Q», Barack Obama og andre. Nå er det på høy tid at vi blir personlig aktive og gjør noe konkret selv for å avhjelpe den prekære situasjonen! Det handler om et personlig etisk ansvar som alltid følger enhver av oss, uansett tid og sted. Det bevisste menneske vil aldri utføre ordre fra en arbeidsgiver helt ukritisk. Selv ikke om vedkommende skulle være ansatt i politiet, og derfor – påstått – være satt til å håndheve lov og rett. En hver moralsk person vil først spørre seg selv om handlingen er etisk riktig: «Tjener dette de direkte berørte og menneskeheten for øvrig? Vil det bringe mer frihet og glede, eller mindre

Hvor skal man våge å sette ned foten – hva er det etisk riktige valget?

Når det er sagt, så ligger det noe i påstanden om at «man må noen ganger være slem for å kunne være snill». Den som misliker krig, må noen ganger gå til krig. Og den som ikke utstår det å drepe andre, vil noen ganger måtte gjøre det for å tjene et høyere gode.

I disse tider må man, overalt hvor man ferdes, være beredt på å bekjempe urett. Det kan dreie seg om en situasjon hvor man er vitne til en urett bli begått av politiet ovenfor et medmenneske. Ta bare eksemplet når politiet kommer for å hente et barn på vegne av barnevernet. Noe slikt vil kunne traumatisere både barn og foreldre hinsides reparasjon. Da er tiden for tilskuere å gripe inn! Man behøver ikke utøve vold eller skade noen, bare hindre at overgrep som dette får skje.

Filantropi. Etikk. Ansvar, personlig og kollektivt.

Sett positive spor etter deg – vær noen.

Først skrev jeg dette som en artikkel, så bestemte jeg meg for å forkaste artikkelen til fordel for en webcast hvor vi snakket om temaet. Men så ombestemte jeg meg på nytt og valgte å poste artikkelen med webcasten innebygget. Her har dere Kiri og meg:

Kiri og jeg snakker om filantropi og etisk forsvarlige handlinger anno 2021…

Vi trenger støtte fra dere for å holde bloggen gående!
Kiri og jeg skriver for å opplyse og berike dere alle. Det er dette vi bruker tiden vår på. Dersom dere setter pris på det vi gjør, vurder å donere til oss og bloggen vår via
nettbank, DNB-konto 05350624327 (Are Erlend Hegrand), eller
vipps til tlf. 98 23 03 77, eller
Paypal ved å klikke HER.

Hjertelig takk! 🙂