kiri5
Kiri

Det er vel ingen hemmelighet at mellommenneskelige relasjoner er noe av det vanskeligste vi kaster oss ut i som mennesker. Likevel finnes det noen snubletråder som gjør disse relasjonene ekstra vanskelig, ja kanskje også umulig? Når mennesker rundt oss ser virkeligheten gjennom sine subjektive briller på en måte som gjør deres oppfatning lysår unna sannheten, kan det raskt bli trøbbel. Det handler om overlevelsesstrategier gjennom virkelighetsfornektelse

Forestill deg en mann som sitter i en fengselscelle, og at han ikke greier takle virkeligheten som låst inne. Derfor begynner han å rømme unna inni hodet sitt. Han begynner i stedet å spille et spill ved å late som om fengselet er et hotell, hvor den som kommer med mat til cellen hver dag er hotellets pikkolo. De kalde steinveggene er ikke veggene i et fengsel, men veggene i et luksushotell. Hjernen har en enorm kapasitet til å kunne late som om situasjonen er en annen enn den er, ja faktisk i en slik grad at hvert element av virkeligheten blir til noe annet. Dette spillet er helt nødvendig, fordi den mentale og følelsesmessige overlevelsen avhenger av det. Med denne late-som-leken legges det et «ullteppe» over den objektive virkeligheten.

De fleste av oss lekte på-liksom leker da vi var små. For et barn er det lett å forestille seg familiens border collie som et monster, og seg selv som superhelt i batman-kostyme. Men for noen barn strekker dette seg utover tiden leken varer, fordi de forsøker å overleve en vanskelig situasjon. Disse barna ser ingen vei ut av vanføret, og reagerer instinktivt med å legge ullteppet over den virkeligheten de ikke greier å takle. Late-som leken står dermed på konstant, og er en måte å flykte vekk fra virkeligheten på.

I følge eksperter og spirituelle lærere er denne mestringsstrategien vanlig for de som opplever fortvilelse og maktesløshet i barndommen. Ullteppe-strategien brukes for å skape en følelse av overlevelse og kontroll. Vi mennesker legger oss til bestemte mønstre og mestringsstrategier helt fra barnsbein av, og basert på ren vane kan dette ullteppet fort snike seg med videre inn i livet som voksen. Og DET kan skape mange absurde situasjoner, for her snakker vi om virkelighetsfornektelse…

Mange opplever mye smerte i forbindelse med mellommenneskelige forhold. De føler seg ensomme og har en brennende trang til å føle tilhørighet. Kanskje de drømmer om den perfekte kjæreste og kjernefamilie, som et slags trygt hjem her i livet. Men dette blir vanskelig å oppnå så lenge virkelighetsflukten vedvarer. Deres søken etter den idéelle kjæreste blir lett en orgie i meningsløshet, fordi de forsøker finne et menneske som skal passe til rollen i teateret som pågår inni deres eget hode. Hvis et annet menneske skulle tyde på å være riktig kandidat, kan dette mennesket lett bli forgudet og satt på en pidestall. Ja, forelskelsen kan oppleves som ekstremt intens, faktisk i den grad at det utvikler seg til et avhengighetsforhold. Denne voldsomme begeistringen dreier seg da egentlig ikke om kandidaten som menneske, men om selve rollen som han eller hun er tenkt å skulle fylle. Verken kandidaten eller teppebæreren er klar over hva som egentlig skjer. Så lenge kandidaten og hans oppførsel passer inn i den tiltenkte rollen, er alt i orden. Hvis kandidaten derimot ikke fyller rollen sin, blir han avvist og heftig kritisert. Ikke bare det, men han blir også sterkt manipulert slik at oppførselen igjen skal passe til rollen.

Skuespill og manipulasjon er karakteristisk for «teppebærerne», dvs. virkelighetsfornekterne, men det kan også være tilfelle for den andre part. I så tilfelle har vi én scene med to teaterstykker som utspiller seg på samme tid. Kanskje unødvendig å si, men en slik situasjon vil gjerne ende opp i et forrykende drama og forlis. Det finnes nærmest ikke grenser for hva som kan skje i en slik setting. Når støvføyka har lagt seg og fallitten er et faktum, står teppebærerens motpart der og føler seg totalt misforstått og avvist, mens teppebæreren selv sitter tilbake med enorm skuffelse og forundring over at det som virket så lovende havarerte så voldsomt og uforutsett.

Når ting bygger på illusjoner, ender det lett i dramatikk…

Men så skjer det noen ganger at ullteppet rakner i sømmene, og det skyldes gjerne at den andre parten bryter ut av rollen sin. Dette kan gjøre sitt til at teppebæreren plutselig får et glimt av realiteten, noe som kan skremme dritten ut av ham. Sakte men sikkert faller kulissene, og teatersminken renner av som følge av svette. De røde flaggene som teppebæreren ignorerte i begynnelsen blir nå oppdaget. Nå greier teppebæreren også å se det andre mennesket i dramaet, og skjønner bedre hvorfor alt kom til kort. Etter å ha ramlet gjennom hullene i teppet, kan den tidligere teppebæreren oppleve å befinne seg i en ubehagelig virkelighet. Situasjonen kan oppleves som enda verre enn da han befant seg i teppe-teateret. Men slik får det bare være, for nå har han en sjans til å starte på nytt og bygge ekte relasjoner.

Når du ikke ser andre mennesker for det de faktisk er, og når du ikke skaper relasjoner på en autentisk og ærlig måte, blir det heller ikke verdifulle og varige relasjoner. Så lenge ullteppet er der, bygger du bare luftslått. Det gir ingen god følelse når du som gammel skal gjøre opp ditt livs status.

Hvis du er tilstrekkelig på plass i deg selv og kjenner at dette ullteppet finnes på innsiden, da er det på tide å bli modig. La teppet falle, til tross for at du kjenner frykt. Motstanden mot å skulle fjerne ullteppet kan skyldes flere ting. Det kan blant annet skyldes at du vil bli nødt til å måtte erkjenne sider ved deg selv som verken du eller andre oppfatter som spesielt attraktive. Det kan også skyldes at du da vil miste tilgangen på noe du oppfatter som et ubestridt gode. Men hvis du aldri tør dette vågestykket, det vil si hvis du velger å være ikke-autentisk, vil det bli vanskelig å manifestere noe som helst av substans. Å projisere din egen falske teppe-virkelighet ut til omverdenen gjør det vanskelig å virkelig kunne se, føle, høre og røre ved andre. Mellommenneskelige relasjoner er absolutt essensielt for oss alle, og ullteppet ødelegger for de! Alene er du ingenting — en stjerne med en natt omkring.

Bare som et lite apropos til slutt…

All min kjærlighet…

Vi trenger dere!

Are og jeg lager videoer og artikler for å opplyse og berike dere alle. Vi har gjort dette til en stor del av vårt virke i denne ekstreme tiden, og vi gjør det med glede. Vi lar alle få gratis tilgang, både på bloggen, gruppene våre på Facebook og Mewe, pluss våre videokanaler. Hvis du vil hjelpe å holde oss gående, blir vi veldig glade for det. Vi tar i mot frivillig donasjon via
nettbank, kontonummer 05350624327 (Are Erlend Hegrand), eller
vipps til tlf. 98 23 03 77, eller
Paypal ved å klikke HER.

Hjertelig takk! 🙂 hjerte_fin

PS! Meld dere inn i Facebook-gruppa vår her og Mewe-gruppa vår her.