Skrevet av Kiri og Are.

Denne gang vil vi be medlemmene i gruppa om å være med på en kronerulling for to nydelige mennesker som vi, Kiri og Are, kjenner. Disse to heter Armend og Alitcia, og er utlendinger. Vi kan bedyre at dette er empatiske og velmenende mennesker – utvilsomt godt skikket som foreldre. Denne historien dreier seg om den groteske barnevernssaken mot dette foreldreparet. En sak som fant sted nede på Sørlandet i 2017. Det hele endte med at et kriminelt nettverk med representanter fra politi, barnehage og barnevern tok parets fire barn. Barna har ikke engang fått beholde hverandre, da de ble spredt på fire forskjellige fosterhjem. Også på dette punkt har systemet ignorert sine egne statutter.

La oss spole tilbake og ta det fra begynnelsen: Som sagt, verken Armen eller Alitcia er etnisk norske, og de har følgelig heller ikke norsk statsborgerskap. Av denne grunn ble deres barn trolig ansett av nevnte nettverk for å være et lett bytte. Dere vet, når man er ny i et land og står der uten noe sosialt nettverk rundt seg, så er man straks mer sårbar.

Armend og Alitcia ante fred og ingen fare da barnehagen begynte å komme med merkelig kritikk mot de som foreldre. Én av innvendingene var at matpakken ikke var slik den angivelig burde være. «For tykke brødskiver»… Foreldrene hentet og leverte barna sine i barnehagen, og gjorde det til tidspunkter på døgnet slik de selv ønsket. Dette falt ikke i god jord hos barnehagen. Etter som tiden gikk ballet det mer og mer på seg med absurde anklager, hvor det ene tok det andre. Barnevernet ble så koblet inn på bakgrunn av en serie med oppkonstruerte problemer ført i pennen av barnehagepedagogen. For øvrig en barnehagepedagog som stod svært sentralt i denne saken.

Av «kuriositeter» i det videre forløpet, kan nevnes ting som at den kvinnelige barnevernslederen troppet opp på døra til Armend og Alitcia. Denne kvinnen gikk gjennom leiligheten og påpekte ting hun mente var feil. Blant annet mente hun at barna hadde for mye tøy på seg inne i stua. Dette var på vinteren, og barna hadde på seg tynt ullundertøy. Knappest overdrevet bekledning, må man kunne si. Barnevernslederen dukket også senere opp på døra til foreldrene, hvor hun ba Armen om å sterilisere seg(!) Subsidiært at Alitcia satte inn p-stav. Barnevernslederen var veldig klar på at Armend og Alitciaikke skulle ha flere barn. Merkelig i grunn, for hvilket mandat har en barnevernsleder til å kreve noe slikt? Uansett, det endte med at Alitcia satte inn p-stav, noe som gjorde at hun fikk store problemer med forbrenningen. Etter dette ble Alitcia overvektig i en slik grad at det gikk utover hennes evne til å fungere i hverdagen.

Foreldrene deltok i mange såkalt «frivillige hjelpetiltak» i regi av barnevernet. Dette var tiltak som de slett ikke følte var frivillige, siden barnevernet hadde framsatt klare trusler om hva som ville bli konsekvensene av å ikke stille opp. Av tiltak kan vi nevne at mor måtte gå til «konsultasjon» jamnlig hos et privat foretak for foreldre og barn. Dette foretaket var eid av en person i barnevernslederens egen familie, noe som tilsier at det forelå interessekonflikter midt oppi det hele. Det Alitcia ikke hadde blitt fortalt, var at foretaket produserte rapporter på bakgrunn av Alitcia’ og barnas besøk der. Mor og barn ble observert, og rapporter med et umiskjennelig negativt spinn ble gitt videre til barnevernet bak Alitcias rygg.

Det hele begynte å anta formene av et komplott for Armend og Alitcia, og spindelvevet av løgn og fabrikasjon ble etterhvert for mye for de. Det endte med at de tok kontakt med advokat. Denne advokaten kjente tydeligvis til forholdene hvor Armend, Alitcia og barna deres holdt til, og ba de ta med seg barna og reise vekk i nattens mulm og mørke. Med det samme! Dessverre fikk ikke Armend og Alitcia seg til å tro at situasjonen var såpass alvorlig, og ble boende på samme sted.

Lengre fram i tid ble barna tatt fra Armend og Alitcia – i forbindelse med såkalt «frivillig omplassering». Men foreldrene sa etterhvert opp denne såkalt frivillige omplasseringen, og gjorde det klart at de nå ville ha barna sine hjem igjen. Barnevernet krevde deretter at foreldrene skulle delta på et prosjekt som Alitcia har beskrevet som «familiehjem», men da hadde de fått nok. Foreldrene nektet nå videre samarbeid, noe som resulterte i at Armend ble anmeldt av barnevernet. Denne anmeldelsen fulgte dagen etter at paret hadde nektet videre samarbeid. Barnevernets påstand i anmeldelsen gikk ut på at Armend oppførte seg voldelig mot sine egne barn. Denne anmeldelsen ble imidlertid IKKE utredet av politiet, og det endte med at saken gikk videre til Fylkesnemnda.

I Fylkesnemnda utspilte nok en farse seg, hvor Armend bl.a. ble nødt til å selvprosedere. Selv om han ikke kjente til norsk lov og rett. Her ble anmeldelsen mot ham brukt til å gi barnevernets side i saken ekstra tyngde. Barnevernet hadde da et voluminøst arkiv av anklager mot foreldrene, hovedsaklig ført i pennen av barnehagepedagogen. Blant andre absurditeter kan nevnes at barnevernet brukte en sakkyndig psykolog som, etter sigende, hadde evaluert foreldrenes skikkethet som omsorgspersoner. Det «pussige» var imidlertid at denne psykologen ikke hadde møtt verken foreldre eller barn(!) Are skrev til denne sakkyndige, men fikk til svar at sakkyndige ikke hadde noen kommentar til saken.

«Taushetsbelagt» altså… Vi, Are og Kiri, gjorde oppmerksom på at vi var verger i saken, og at vi kunne framlegge underskrevet attest på det. Men det prellet av som vann på gåsa.

Vi oppdaget imidlertid at psykologen hadde lagt til en dame på mottakerlisten i sitt svar til oss. Damen viste seg å være ansatt i BUF-etat. Vi spurte deretter damen via epost om hun kunne tenke seg å se nærmere på denne saken. Her var det tross alt påstander om at sakkyndige psykolog ikke hadde møtt noen av partene han etter sigende hadde evaluert. Men, akk, heller ikke hun hadde nevneverdig vilje til å gå inn i saken.

Lang historie gjort kort: Plutselig en dag kom barnevernet med politi på slep. Dette var en vakker sommerdag, barna var i barnehagen. Den eldste var da på skolen. Barna ble tatt. På dette tidspunkt forelå det ingen lov og dom som tilsa at et slikt «hastevedtak» kunne bli gjennomført. Det eneste de hadde å støtte seg på var påstanden om at far var voldelig. I etterkant av dette fant politiet endelig ut at de skulle utrede påstandene i anmeldelsen. Politiet fant ingenting og saken ble henlagt. Fikk Armend og Alitcia barna sine tilbake etter dette? Nei! Barna har aldri kommet tilbake til sine foreldre.

Foreldreparet opplevde at trakasseringen fortsatte også etter at barna var tatt, og de så ingen annen løsning enn å komme seg vekk. De dro avgårde, og plasserte sine mest kjære eiendeler – deriblant mange ting med affeksjonsverdi – på leid lagerplass i Norge. Som følge av koronakrisen har Alticia mistet jobben sin som kokk i landet som de nå oppholder seg i. Inntekten deres strekker dermed ikke til for å kunne betale lagerplassen med alle bilder og barnas eiendeler. Nå har de fått inkasso mot seg, og beløpet er p.t. på snaut 6000 kroner. Familiens ting som p.t. enda befinner seg på lageret, står i fare for å gå tapt. Derfor har Armend og Alitcia spurt oss, Kiri og Are, så ydmykt om hjelp til å kunne innfri beløpet, slik at de kunne få hentet sakene derfra. Med denne artikkelen forsøker vi å hjelpe disse fine menneskene med en kronerulling.

Alitcia og Armend er to nydelige mennesker som har måttet gjennomgå en smerte ingen fortjener å oppleve. (Det kunne vært nevnt mer her…). Hvis du har en slant å avse, uansett hvor liten eller stor, så kan vi virkelig gå god for at dette er to mennesker som virkelig fortjener en hjelpende hånd.

Om du så bare velger å gi 10-20 kroner er det suuuupert! Alle monner drar. Vipps: 98821521 eller konto nr. 63351087538 (navn: Alitcia Forsberg). PayPal: alitcia@gmail.com

Vi vil holde dere oppdatert på hvordan bergingsaksjonen forløper…

Takk til alle som bidrar!

Mvh oss,

+

PS! Hvis du vil høre denne artikkelen opplest, finnes den som mp3-lyd her.